I Am The Walrus ble altså skrevet av John Lennon i 1967, men er kreditert Lennon/McCartney, og ble utgitt på singel som b-sida til Hello Goodbye 24. november 1967. Den dukket også opp i Beatlesfilmen Magical Mystery Tour fra samme år og er inkludert på EPen med sangene fra filmen i UK, på LPen Magical Mystery Tour i USA og senere på CD. I Am The Walrus må være en av Beatles sine mest psykedeliske låter og inneholder et 16-manns orkester og et 16-manns kor (8 menn og 8 kvinner) som sier "Ho-ho-ho, hee-hee-hee, ha-ha-ha", "oompah, oompah, stick it up your jumper!", "got one, got one, everybody's got one" osv. Den inneholder også dialog fra Shakespears King Lear (hentet direkte fra en radiosending på BBC). I det hele tatt en rimelig spesiell innspilling som forfatter Bård Ose i sin bok Beatles Hele Livet beskriver som "organisert kaos" og at låta var "Lennons totale verden av fantasier og selvoppfattende realisme, kledd i et arrangement som mange regner for å være det mest imponerende George Martin laget for Beatles".
Når da et band som Oasis velger å covre denne låta så går det ikke Beatlesfansen hus forbi. Deres største kritikk går på at Oasis-versjonen er totalt blottet for alle de psykedeliske elementene som jo tross alt er en meget viktig del av låta. Jeg må innrømme at jeg godt forstår den kritikken, samtidig som at jeg vil berømme Oasis for å ha mot til å gjøre sin egen versjon. Det skal mye til for å gjøre en coverlåt fansen av originalens versjon anerkjenner, og det har jeg desverre ikke inntrykk av at Oasis har klart. Men den er i hvert fall veldig populær blant Oasisfansen og var fast avslutter på konsertene deres helt fra starten og ut året 1996. Den gjorde så et comeback mot slutten av 98-turnéen, deretter i 2001 og tidlig 2002 og senest på Dig Out Your Soul-turnéen som avsluttes i disse dager.
Bakgrunnen for valget av I Am The Walrus som cover er visstnok at Oasis i sine tidlige dager ikke hadde nok sanger til å fylle halvtimesspottene de fikk betalt for og trengte en litt lang låt til å fylle ut tida med. Valget falt altså på denne morsomme låta fra 1967. Etter Liam er ferdig med å synge kommer en lang "improvisasjonsdel" hvor Noel leker seg med bottleneck og skrur litt på knottene på pedalbrettet sitt og bandet fikk med det tida til å gå. Men etterhvert ble låta mer enn en låt for å få tida til å gå og ble som sagt fast avslutter ut Morning Glory-turnéen i 1996, lenge etter at bandet hadde mer enn nok egne låter til å fylle tida si på scenen med.
En litt artig anekdote finnes det også rundt informasjonen som står trykt på singelcoveret. Der står det som i overskriften på dette blogginnlegget at låta er spilt inn live i Glasgow Cathouse i juni 1994. Dette stemmer ikke! Den aktuelle liveversjonen er faktisk hentet fra soundchecken til en mini-konsert bandet holdt på Gleneagles Hotel i Skottland 6. februar 1994 som en del av et Sony Music-seminar! Noel syntes det ville være flaut og "look shit" hvis det sto på coveret at den var spilt inn på en event for plateselskapet, og bestemte dermed at innspillingsinformasjonen på coveret skulle endres til noe annet. Publikumslyden på opptaket er visstnok hentet fra en Faces bootleg Noel eide. Morsomt. Samtidig kan man jo spørre seg hvorfor de måtte bruke denne versjonen hvis det var så flaut å la fansen vite hvor den opprinnelig stammet fra... Den minikonserten er forøvrig den samme som liveversjonen av Supersonic på Live Forever-singelen er hentet fra. På det coveret står det bare "live april '94".
I Am The Walrus er også inkludert i en litt kortere versjon på samleplata The Masterplan, hvor en fade er lagt inn på outroen.
Jeg er ikke spesielt begeistret for den offisielle versjonen og synes det er synd de valgte å gi den ut. Det finnes mange andre versjoner fra 1994 som er mye bedre! Eller de kunne latt være å gi den ut i det hele tatt og latt den forbli en live-raritet. Når det er sagt, så er den andre offisielle versjonen som man finner på VHS/DVDen There And Then (1996) langt bedre! Den er hentet fra den gigantiske innendørskonserten i Londons Earl's Court 5. november 1995 og er som sagt mye, mye bedre enn den man får servert på Cigarettes And Alcohol-singelen. Her framfører Oasis låta sammen med et orkester (jeg vet desverre ikke hvilket) og sjølvaste The Bootleg Beatles som er muligens det beste tributebandet til The Beatles. Ganske artig å se!
Min personlige livefavoritt er derimot av nyere dato, nærmere bestemt fra Roundhouse, også i London, 26. oktober 2008. Her har Oasis med seg Crouch End Festival Chorus som gjør at vi får med alle de korale elementene fra originalen i tillegg til at de også synger en del av strykepartiene. Mot slutten av låta får vi også utdrag fra Beethovens Ode To Joy (koret) samt Jimi Hendrixs Foxy Lady og Beatles' Helter Skelter. En sammenslåing av versjonen fra Earl's Court i '95 og Roundhouse '08-versjonen høres ut som det optimale! Tenk om Oasis kunne fremført denne låta med kor og strykere!
I Am The Walrus (fra Cigarettes And Alcohol) er mikset og produsert av Owen Morris.
I AM THE WALRUS (live, Cabaret Metro, Chicago, 15.10.94)*:
*Jeg fant desverre ikke den offisielle versjonen fra C&A på YouTube. Denne versjonen er faktisk "semi-offisiell" da den konserten den er hentet fra er utgitt på promo-CD (ESK6805).
I AM THE WALRUS (live, There And Then-versjonen med The Bootleg Beatles og orkester):
I AM THE WALRUS (live med Crouch End Festival Chorus, min favorittversjon):
I AM THE WALRUS (med The Beatles):
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar