LORD, DON'T SLOW ME DOWN, digital singel, 21.10.07:
*Denne Noel-rockeren ble sluppet som digital singel for å promotere roadmovie'n med samme navn. Etter min mening en undervurdert låt og har lenge drømt om å høre denne låta live!
WHO FEELS LOVE?, live akustisk, MTV studio, London, England, 01.02.00:
*Den slo kanskje ikke an hos folket som singel for 9 år siden, men denne versjonen slår definitivt an hos meg. Nydelig akustisk versjon med Noel, Gem, Alan og Mike. Kanskje det er sånn den burde vært på plata?
ONE WAY ROAD, live akustisk, 102.1 FM, Toronto, Canada, 15.06.05:
*Med det samme vi er inne på undervurderte Oasis-låter; One Way Road er b-siden til Who Feels Love? og en av mine absolutte favoritter fra 2000-eraen. One Way Road har ikke blitt spilt så veldig ofte live, men denne versjonen er henta fra en av mine favoritt-radioopptredener. Noel har med seg Gem og Andy på gitar og sammen fremførte de fem låter. Desverre er ikke hele dialogen Noel har med publikum i forkant av One Way Road tatt med på denne YouTube-"videoen", men den låt som følger: Noel: Has anybody ever heard of a song called Rockin' Chair? [noen få klapper og jubler] Noel: Good, cos we're not gonna play that. [latter] Noel: Anyone ever heard of a song called One Way Road? [stillhet] Well we picked the wrong choice then...
THE FAME, b-side til All Around The World (1998):
FLASHBAX, b-side til All Around The World (1998):
*The Fame og Flashbax henger egentlig sammen på singelen, uten at jeg trengte den begrunnelsen for å ta med begge to her. De er begge fantastiske og igjen; hvorfor ikke spille disse live? Det hadde vært beundringsverdig.
FALLING DOWN, live, BBC Electric Proms, London, England, 26.10.08:
*Siste singelen til Oasis med Noel på vokal, her i liveformat, og noe av det aller beste Noel har gitt oss. Blir spennende å se hvilken retning han tar med soloplata si. Jeg antar den kommer nå?
30.08.2009
Noen av mine Noel-favoritter, del 1
DON'T LOOK BACK IN ANGER, live fra River Plate Stadium, Buenos Aires, Argentina, 03.05.09:
*Magisk stemning gjennom hele konserten generelt, men kanskje spesielt på denne låta. Mot slutten er Noel tydelig på gråten. Sterkt!
HALF THE WORLD AWAY, live fra iTunes Festival, London, England, 21.07.09:
*En av de kuleste Oasis-konsertene noensinne. Liam oppfører seg som en rabiat gorilla gjennom hele konserten, mens Noel ber publikum om å trekke pusten dypt og late som om dette ikke skjer. Roer det hele ned med den fantastiske live-favoritten fra The Royle Family.
WHATEVER, live fra Wembley Stadium, London, England, 12.07.09:
*Etter alt å dømme siste gang jeg så Oasis live, i hvert fall med Noel Gallagher som medlem. Oasis er ikke kjent for å endre på setlista si, men denne kvelden dro Noel fram Whatever som en meget hyggelig overraskelse. Jeg vil aldri glemme denne konserten, eller noen annen konsert jeg har vært på med dette ekstraordinære bandet!
SAD SONG, live fra Royal Albert Hall, London, England, 27.03.07:
*Jeg var også så ubeskrivelig heldig å få se Noel sammen med Gem og Terry på denne enestående kvelden i ærverdige Royal Albert Hall i 2007. Halvparten av settet med strykere og det ene sterke esset etter det andre poppet ut fra Noels erme. Dette er et av mange høydepunkt fra denne kvelden. Betyr Noels avskjed med Oasis at vi får mer av dette, så er jo det fint. Men jeg vil han skal være i Oasis også! Oasis blir aldri det samme uten...
TALK TONIGHT, elektrisk versjon, innspilt for BBC, Maida Vale studio, London, England, 07.02.00:
*Talk Tonight er et resultat av første gangen Noel forlot bandet (i 1994), men han ble overtalt av en fan til å returnere til Oasis. Denne elektriske versjonen, innspilt 6 år seinere, er nok min favorittversjon av denne vakre godbiten fra Oasis' meget sterke katalog.
WAITING FOR THE RAPTURE, eksklusiv akustisk innspilling for veldedigheten RedWire, backstage @ Madison Square Garden, New York, USA, 17.12.08:
*En av mine favorittlåter med Noel på vokal. En veldig morsom og uformell setting. Denne litt bizarre innspillingslokasjonen er samtidig med på å gi det hele et litt personlig preg (ingen mikrofon eller forsterker, alt er naturlig).
HALF THE WORLD AWAY/THE IMPORTANCE OF BEING IDLE, live akustisk, BBC Live Lounge Tour, 01.12.06:
*Oasisfan Ben vant en konkurranse. Premie: Noel spiller hjemme i stua hans! Artistene som deltok på BBC Live Lounge Tour kunne selv bestemme hvor de ville spille. Noel valgte altså en fans stue og spilte for kun han og hans familie. Noel er folkets mann, og Oasis er folkets band!
FADE AWAY, War Child versjon, innspilt for veldedigheten War Child, Maison Rouge studio, London, England, 04.09.95:
*Nylig omtalt på bloggen min. Denne versjonen får det til å høres ut som en helt annen låt enn den skitne rocka versjonen vi kjenner fra Cigarettes And Alcohol-singelen.
SHE'S ELECTRIC, live, The Barrowlands, Glasgow, Skottland, 13.10.01:
*Noel gir nytt liv til denne lekne låta fra 1995 ved å dra den fram 6 år seinere. Et av høydepunktene fra jeg så de i Finsbury Park i London 2002.
*Magisk stemning gjennom hele konserten generelt, men kanskje spesielt på denne låta. Mot slutten er Noel tydelig på gråten. Sterkt!
HALF THE WORLD AWAY, live fra iTunes Festival, London, England, 21.07.09:
*En av de kuleste Oasis-konsertene noensinne. Liam oppfører seg som en rabiat gorilla gjennom hele konserten, mens Noel ber publikum om å trekke pusten dypt og late som om dette ikke skjer. Roer det hele ned med den fantastiske live-favoritten fra The Royle Family.
WHATEVER, live fra Wembley Stadium, London, England, 12.07.09:
*Etter alt å dømme siste gang jeg så Oasis live, i hvert fall med Noel Gallagher som medlem. Oasis er ikke kjent for å endre på setlista si, men denne kvelden dro Noel fram Whatever som en meget hyggelig overraskelse. Jeg vil aldri glemme denne konserten, eller noen annen konsert jeg har vært på med dette ekstraordinære bandet!
SAD SONG, live fra Royal Albert Hall, London, England, 27.03.07:
*Jeg var også så ubeskrivelig heldig å få se Noel sammen med Gem og Terry på denne enestående kvelden i ærverdige Royal Albert Hall i 2007. Halvparten av settet med strykere og det ene sterke esset etter det andre poppet ut fra Noels erme. Dette er et av mange høydepunkt fra denne kvelden. Betyr Noels avskjed med Oasis at vi får mer av dette, så er jo det fint. Men jeg vil han skal være i Oasis også! Oasis blir aldri det samme uten...
TALK TONIGHT, elektrisk versjon, innspilt for BBC, Maida Vale studio, London, England, 07.02.00:
*Talk Tonight er et resultat av første gangen Noel forlot bandet (i 1994), men han ble overtalt av en fan til å returnere til Oasis. Denne elektriske versjonen, innspilt 6 år seinere, er nok min favorittversjon av denne vakre godbiten fra Oasis' meget sterke katalog.
WAITING FOR THE RAPTURE, eksklusiv akustisk innspilling for veldedigheten RedWire, backstage @ Madison Square Garden, New York, USA, 17.12.08:
*En av mine favorittlåter med Noel på vokal. En veldig morsom og uformell setting. Denne litt bizarre innspillingslokasjonen er samtidig med på å gi det hele et litt personlig preg (ingen mikrofon eller forsterker, alt er naturlig).
HALF THE WORLD AWAY/THE IMPORTANCE OF BEING IDLE, live akustisk, BBC Live Lounge Tour, 01.12.06:
*Oasisfan Ben vant en konkurranse. Premie: Noel spiller hjemme i stua hans! Artistene som deltok på BBC Live Lounge Tour kunne selv bestemme hvor de ville spille. Noel valgte altså en fans stue og spilte for kun han og hans familie. Noel er folkets mann, og Oasis er folkets band!
FADE AWAY, War Child versjon, innspilt for veldedigheten War Child, Maison Rouge studio, London, England, 04.09.95:
*Nylig omtalt på bloggen min. Denne versjonen får det til å høres ut som en helt annen låt enn den skitne rocka versjonen vi kjenner fra Cigarettes And Alcohol-singelen.
SHE'S ELECTRIC, live, The Barrowlands, Glasgow, Skottland, 13.10.01:
*Noel gir nytt liv til denne lekne låta fra 1995 ved å dra den fram 6 år seinere. Et av høydepunktene fra jeg så de i Finsbury Park i London 2002.
Noel takker fansen i sitt definitive avskjedsbrev.
Hentet fra Noel's dagbok "Tales From The Middle Of Nowhere" på www.oasisinet.com, lørdag 29. august 2009:
"Dearly beloved, it is with a heavy heart and a sad face that I say this to you this morning.
As of last Friday the 28th August, I have been forced to leave the Manchester rock'n'roll pop group Oasis.
The details are not important and of too great a number to list. But I feel you have the right to know that the level of verbal and violent intimidation towards me, my family, friends and comrades has become intolerable. And the lack of support and understanding from my management and band mates has left me with no other option than to get me cape and seek pastures new.
I would like firstly to offer my apologies to them kids in Paris who'd paid money and waited all day to see us only to be let down AGAIN by the band. Apologies are probably not enough, I know, but I'm afraid it's all I've got.
While I'm on the subject, I'd like to say to the good people of V Festival that experienced the same thing. Again, I can only apologise - although I don't know why, it was nothing to do with me. I was match fit and ready to be brilliant. Alas, other people in the group weren't up to it.
In closing I would like to thank all the Oasis fans, all over the world. The last 18 years have been truly, truly amazing (and I hate that word, but today is the one time I'll deem it appropriate). A dream come true. I take with me glorious memories.
Now, if you'll excuse me I have a family and a football team to indulge.
I'll see you somewhere down the road. It's been a fuckin' pleasure.
Thanks very much.
Goodbye.
NG."
"Dearly beloved, it is with a heavy heart and a sad face that I say this to you this morning.
As of last Friday the 28th August, I have been forced to leave the Manchester rock'n'roll pop group Oasis.
The details are not important and of too great a number to list. But I feel you have the right to know that the level of verbal and violent intimidation towards me, my family, friends and comrades has become intolerable. And the lack of support and understanding from my management and band mates has left me with no other option than to get me cape and seek pastures new.
I would like firstly to offer my apologies to them kids in Paris who'd paid money and waited all day to see us only to be let down AGAIN by the band. Apologies are probably not enough, I know, but I'm afraid it's all I've got.
While I'm on the subject, I'd like to say to the good people of V Festival that experienced the same thing. Again, I can only apologise - although I don't know why, it was nothing to do with me. I was match fit and ready to be brilliant. Alas, other people in the group weren't up to it.
In closing I would like to thank all the Oasis fans, all over the world. The last 18 years have been truly, truly amazing (and I hate that word, but today is the one time I'll deem it appropriate). A dream come true. I take with me glorious memories.
Now, if you'll excuse me I have a family and a football team to indulge.
I'll see you somewhere down the road. It's been a fuckin' pleasure.
Thanks very much.
Goodbye.
NG."
29.08.2009
Offisiell pressemelding: Noel Gallagher har forlatt Oasis!
Dette er hentet fra Oasis' offisielle hjemmeside, www.oasisinet.com, i kveld:
"It's with some sadness and great relief to tell you that I quit Oasis tonight. People will write and say what they like, but I simply could not go on working with Liam a day longer.
"Apologies to all the people who bought tickets for the shows in Paris, Konstanz and Milan."
Så har det altså skjedd. Noel Gallagher har forlatt Oasis! Dette er ikke første gangen, men det er noe ved det hele som gjør at det virker mer alvorlig nå enn tidligere. Gjennom hele turnéen, som nå har pågått i ett år, har Noel og Liam vært i tottene på hverandre. De har i flere intervjuer avslørt at de ikke snakker med hverandre, de reiser seperat, de bor på forskjellige hoteller... eneste gangen de befinner seg i samme rom er når de er på scenen. Liam har ikke en gang møtt yngste sønnen til Noel!
Ryktene om at Noel skal komme med et soloalbum har eksistert i mange år, men gjennom denne turnéen har det ryktet vært sterkere enn noensinne. Kan det kanskje være en god ting? La han gjøre soloalbumet og få det ut av verden, så kan han komme tilbake til Oasis med ny giv.
Som sagt er ikke dette første gangen Noel forlater Oasis:
*Høsten 1994, bandet er i gang med USA-turnéen og brødrene krangler så heftig at Noel tar $800 fra bandkontoen og stikker av. Han ble visstnok overtalt av en fan til å gjenforenes med bandet. Denne episoden ga oss også sangen Talk Tonight (1995).
*To år seinere og Oasis er klare til å sette seg på flyet som skal ta dem over Atlanteren til nok en USA-turné, men Liam ombestemmer seg og går på husjakt med daværende kjæreste Patsy Kensit. Oasis gjør noen konserter i USA med Noel på vokal, men Liam kommer etter. Idyllisk som det kanskje høres ut som for et øyeblikk; brødrene krangler igjen så busta fyker og Noel flyr hjem igjen til England og erklærer Oasis som ferdige.
*I 2000 kranglet brødrene backstage etter en konsert i Barcelona og Liam kommer med en meget krass, ufin og personlig slengbemerkning om Noel, som fører til at Noel hopper av turnéen nok en gang. Resten av bandet fortsetter midlertidig på sin Europa-turné med Matt Deighton som erstatter. Noel returnerer til UK-konsertene på sommeren, men bandets framtid er fortsatt usikker. Det blir annonsert at Oasis skal komme med en kunngjøring i forbindelse med turnéens siste stopp, som er i Leeds, ganske nøyaktig 9 år siden i dag. Kunngjøringen gjøres umiddelbart etter at bandet har entret scenen, og den er heldigvis positiv: This isn't a funeral, sier Noel til øredøvende jubel blant de frammøtte.
Nå, 9 år seinere, krangler Liam og Noel igjen som aldri før, og framtida virker dystrere enn noensinne. Er dette begravelsen til Oasis? I såfall er det ingen verdig begravelse fansen får. Men la oss håpe at historien gjentar seg nok en gang! Verden trenger Oasis, og Oasis trenger Noel! Var det ikke noen som sa "live forever"? Vi må være positive, folkens! Oasis sine tekster har alltid handlet om å tenke positivt, så hvorfor slutte nå?
"It's with some sadness and great relief to tell you that I quit Oasis tonight. People will write and say what they like, but I simply could not go on working with Liam a day longer.
"Apologies to all the people who bought tickets for the shows in Paris, Konstanz and Milan."
Så har det altså skjedd. Noel Gallagher har forlatt Oasis! Dette er ikke første gangen, men det er noe ved det hele som gjør at det virker mer alvorlig nå enn tidligere. Gjennom hele turnéen, som nå har pågått i ett år, har Noel og Liam vært i tottene på hverandre. De har i flere intervjuer avslørt at de ikke snakker med hverandre, de reiser seperat, de bor på forskjellige hoteller... eneste gangen de befinner seg i samme rom er når de er på scenen. Liam har ikke en gang møtt yngste sønnen til Noel!
Ryktene om at Noel skal komme med et soloalbum har eksistert i mange år, men gjennom denne turnéen har det ryktet vært sterkere enn noensinne. Kan det kanskje være en god ting? La han gjøre soloalbumet og få det ut av verden, så kan han komme tilbake til Oasis med ny giv.
Som sagt er ikke dette første gangen Noel forlater Oasis:
*Høsten 1994, bandet er i gang med USA-turnéen og brødrene krangler så heftig at Noel tar $800 fra bandkontoen og stikker av. Han ble visstnok overtalt av en fan til å gjenforenes med bandet. Denne episoden ga oss også sangen Talk Tonight (1995).
*To år seinere og Oasis er klare til å sette seg på flyet som skal ta dem over Atlanteren til nok en USA-turné, men Liam ombestemmer seg og går på husjakt med daværende kjæreste Patsy Kensit. Oasis gjør noen konserter i USA med Noel på vokal, men Liam kommer etter. Idyllisk som det kanskje høres ut som for et øyeblikk; brødrene krangler igjen så busta fyker og Noel flyr hjem igjen til England og erklærer Oasis som ferdige.
*I 2000 kranglet brødrene backstage etter en konsert i Barcelona og Liam kommer med en meget krass, ufin og personlig slengbemerkning om Noel, som fører til at Noel hopper av turnéen nok en gang. Resten av bandet fortsetter midlertidig på sin Europa-turné med Matt Deighton som erstatter. Noel returnerer til UK-konsertene på sommeren, men bandets framtid er fortsatt usikker. Det blir annonsert at Oasis skal komme med en kunngjøring i forbindelse med turnéens siste stopp, som er i Leeds, ganske nøyaktig 9 år siden i dag. Kunngjøringen gjøres umiddelbart etter at bandet har entret scenen, og den er heldigvis positiv: This isn't a funeral, sier Noel til øredøvende jubel blant de frammøtte.
Nå, 9 år seinere, krangler Liam og Noel igjen som aldri før, og framtida virker dystrere enn noensinne. Er dette begravelsen til Oasis? I såfall er det ingen verdig begravelse fansen får. Men la oss håpe at historien gjentar seg nok en gang! Verden trenger Oasis, og Oasis trenger Noel! Var det ikke noen som sa "live forever"? Vi må være positive, folkens! Oasis sine tekster har alltid handlet om å tenke positivt, så hvorfor slutte nå?
19.08.2009
Fade Away
Denne punkrockeren benytter seg av det eldgamle trikset om å bruke en trist tekst til en fengende melodi. Og det funker! Dette er en av de mest punkete, rett-fram-rockerne til Oasis, men tekstens budskap i refrenget lyder som følger: "While we're living/the dreams we have as children/fade away". Ikke spesielt oppløftende med andre ord, men det er som sagt en formel som er brukt av mange andre artister tidligere og av en eller annen grunn har det en viss virkning på oss som lytter.
Låta starter med et ganske tøft riff som underveis får selskap av Tonys stortromme som forsterkes ved at han samtidig slår på skarptromma. Følelsen av raske bombenedslag sniker seg inn før en hardtslående trommebreak skyter mot oss som en mitraljøse! Fade Away har en ganske røff produksjon som kler den veldig godt og Liam er i toppform. Det eneste jeg synes er litt synd reint produksjonsmessig er at sologitaren på outroen drukner litt i resten. Helt til slutt får vi en liten 'hale' hvor Noel er alene på gitaren sin. Dette var ikke uvanlig på de tidlige låtene; Shakermaker, Up In The Sky, Columbia... Låta avsluttes med noe som høres ut som en knirkende kontorstol.
For å gå litt tilbake til tekstens budskap, så antar jeg den handler om at man skal ta vare på drømmene sine og ikke la andre ødelegge for deg ("you've boarded up every door"). Ellers vil drømmene vi hadde som barn "fade away" mens vi lever vårt dagligdagse liv... Heller ingen uvanlig tematikk i Noels tidlige låter.
Det finnes også en annen offisiell variant av denne låta som er ganske annerledes. Høsten 1995 spilte Oasis inn en semi-akustisk, langt roligere versjon av låta med Noel på vokal og Liam på bakgrunnsvokal(!). Når vi får låta i denne innpakninga, med Noels mykere stemme, Alan på vispestikker og en snillere produksjon, så er det nesten som en helt ny låt bare med samme teksten! Tekstens mening kommer også sterkere fram her enn på originalversjonen.
Bakgrunnen for denne alternative innspillinga ett år etter originalutgivelsen (Fade Away er siste spor på Cigarettes And Alcohol-singelen, glemte å nevne det i innledninga) er et veldedig formål, War Child, som er opprettet til inntekt for barn som bor i (post-)konfliktfylte områder i tidligere Jugoslavia. Organisasjonen ble stiftet i 1993 av de britiske filmskaperene Bill Leeson og David Wilson. War Child har siden starten utviklet seg til å hjelpe barn i konfliktfylte områder rundt omkring i hele verden.
I 1995 kom den første veldedighetsplata spilt inn for dette formålet og fikk navnet Help! etter Beatles-låta med samme navn. På den finner du artister som The Stone Roses, Radiohead, Suede, Sinnead O'Connor, Blur, Oasis og The Smokin' Mojo Filters. Sistnevnte kommer vi tilbake til...
Alle War Child-platene har hatt hvert sitt unike konsept. Konseptet på denne plata var at alt skulle være ferskt! Innspillingene ble gjort mandag 4. september 1995, mikset tirsdag 5. og var klare for salg lørdag 9. samme uka.
Oasis startet sitt opptak i Maison Rouge studio i London ett minutt over midnatt 4. september og avsluttet kl 6 på morgenkvisten. De får æren av å åpne ballet på CDen. Med seg har de to gode venner; det daværende kjæresteparet Kate Moss og Johnny Depp! Miss Moss bidrar med litt tamburin, mens godeste Johnny spiller gitar. Herr Depp skulle også joine Oasis i studio ved en senere anledning, men mer om det siden. De har også med seg Lisa Moorish på bakgrunnsvokal. Hun hadde en viss popkarriere på begynnelsen av 90-tallet (stort sett basert på coverlåter som Kevin Saundersons Rock To The Beat og Wham!s I'm Your Man), og har også sunget bakgrunnsvokal på Ash-hiten Oh Yeah fra 1996. Det som kanskje er mest spesielt med henne, og som Oasisfansen nok kommer til å huske henne for, er at hun også er moren til Liams førstefødte! Lille Molly kom til verden januar 1998, under ett år etter at Liam hadde giftet seg med Patsy Kensit... Liam og og Lisa hadde visstnok en affære i Los Angeles kun en uke etter vielsen til Liam og Patsy. Liam har ikke kontakt med verken Molly eller Lisa i dag så vidt jeg vet og er også skilt fra Patsy. De rakk uansett å få én sønn sammen også (Liam og Patsy altså), Lennon Francis Gallagher, født i september 1999. Nuvel, jeg skal ikke gjøre dette til en sladrespalte! Tilbake til Fade Away og War Child... Jeg er ikke 100% sikker på besetninga, men det mest sannsynlige er altså Noel på vokal og gitar, Liam på bakgrunnsvokal, Guigsy på bass, Alan White på trommer, Johnny Depp på gitar, Lisa Moorish på bakgrunnsvokal og Kate Moss på tamburin. Litt av et band! Om Bonehead er med vites ikke. Det kan hende han tok fri den natta og overlot gitaren sin til Johnny. Det er heller ikke usannsynlig at Noel også tok seg av bassen og trommene. Hvis noen vet besetningen for sikkert, så er jeg veldig interssert i å vite det! Legg i så fall igjen en kommentar.
Da Noel dro fram Fade Away til Stop The Clocks-turnéen sin, så ble den fremført noe liknende War Child-versjonen. Den offisielle liveinnspillinga fra Royal Albert Hall 27. mars 2007, som jeg har nevnt flere ganger i løpet av bloggen allerede, har tatt navnet sitt fra refrenget i Fade Away; "The Dreams We Have As Children". Konserten var en del av en annen veldedighet, nemlig Teenage Cancer Trust som arrangeres årlig av Mr. Roger Daltrey. Oasis, og kanskje spesielt Noel, er viktige støttespillere for TCT-organisasjonen og har opptrått flere ganger på disse konsertene som holdes årlig i Royal Albert Hall. Noel har faktisk blitt (uformelt) spurt om å overta som initiativtaker sammen med Kelly Jones fra Stereophonics den dagen Roger Daltrey takker for seg, men ingenting er avklart der enda.
Tilbake til War Child igjen. Jeg må nesten nevne The Smokin' Mojo Filters også! I forbindelse med denne Help-plata ble det dannet en supergruppe bestående av Noel, Sir Paul McCartney, Paul Weller, Steve Craddock og Steve White (broren til Alan. Han er mer eller mindre fast trommeslager for Weller, men har også vikariert for Alan i Oasis og for Zak Starkey i The Who, som forresten var opptatt med en Oasiskonsert i Manchester, men det er en annen historie). De har også med seg den amerikanske soulsangerinnen Carleen Anderson. Sammen spilte de inn Beatleslåta Come Together med Paul Weller på vokal og gitar, McCartney på bass, piano og bakgrunnsvokal Noel på gitar, Craddock på gitar, Anderson på bakgrunnsvokal og White på trommer. Låta avslutter Help-plata og ble også utgitt på 7" vinylsingel hvor den deler A-sida med The Beautiful South og låta A Minute Silence. På motsatt side finner man Dodgy med låta Is It Me og Black Grape med låta In The Name Of The Father (crown of thorns mix). De tre sistnevnte låtene er ikke på CD-utgaven av Help.
Noel blir forresten beskrevet som en travel mann den dagen innspillingene skjedde på War Child-organisasjonens hjemmeside: "he finished the Oasis track at 6am, did breakfast TV interviews, popped into Abbey Road to play on 'Come Together', dropped off the Oasis track at Radio One and, finally, returned to Abbey Road in case he was needed" (http://www.warchild.org.uk/). Flinke gutten!
Fade Away originalversjonen er også å finne på b-sidesamleren The Masterplan (1998), mens War Child-versjonen også er å finne på Don't Go Away (1998). En liveversjon hentet fra Chicago Cabaret Metro 15. oktober 1994 er utgitt på bonus-DVDen til samleplata Stop The Clocks (2007), mens en semiakustisk versjon fra Royal Albert Hall 27. mars 2007 er som sagt inkludert på liveutgivelsen "The Dreams We Have As Children" (2009).
Fade Away (original- og War Child-versjonen) er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher.
Funfact! Da Oasis spilte låta live i 2001 gjorde Liam ofte om teksten til "we only get what we will settle FIVE!". Moroklumpen....
FADE AWAY:
FADE AWAY (War Child):
FADE AWAY (Chicago '94):
FADE AWAY (demo):
FADE AWAY (liknende den versjonen utgitt fra RAH-konserten i 2007):
Låta starter med et ganske tøft riff som underveis får selskap av Tonys stortromme som forsterkes ved at han samtidig slår på skarptromma. Følelsen av raske bombenedslag sniker seg inn før en hardtslående trommebreak skyter mot oss som en mitraljøse! Fade Away har en ganske røff produksjon som kler den veldig godt og Liam er i toppform. Det eneste jeg synes er litt synd reint produksjonsmessig er at sologitaren på outroen drukner litt i resten. Helt til slutt får vi en liten 'hale' hvor Noel er alene på gitaren sin. Dette var ikke uvanlig på de tidlige låtene; Shakermaker, Up In The Sky, Columbia... Låta avsluttes med noe som høres ut som en knirkende kontorstol.
For å gå litt tilbake til tekstens budskap, så antar jeg den handler om at man skal ta vare på drømmene sine og ikke la andre ødelegge for deg ("you've boarded up every door"). Ellers vil drømmene vi hadde som barn "fade away" mens vi lever vårt dagligdagse liv... Heller ingen uvanlig tematikk i Noels tidlige låter.
Det finnes også en annen offisiell variant av denne låta som er ganske annerledes. Høsten 1995 spilte Oasis inn en semi-akustisk, langt roligere versjon av låta med Noel på vokal og Liam på bakgrunnsvokal(!). Når vi får låta i denne innpakninga, med Noels mykere stemme, Alan på vispestikker og en snillere produksjon, så er det nesten som en helt ny låt bare med samme teksten! Tekstens mening kommer også sterkere fram her enn på originalversjonen.
Bakgrunnen for denne alternative innspillinga ett år etter originalutgivelsen (Fade Away er siste spor på Cigarettes And Alcohol-singelen, glemte å nevne det i innledninga) er et veldedig formål, War Child, som er opprettet til inntekt for barn som bor i (post-)konfliktfylte områder i tidligere Jugoslavia. Organisasjonen ble stiftet i 1993 av de britiske filmskaperene Bill Leeson og David Wilson. War Child har siden starten utviklet seg til å hjelpe barn i konfliktfylte områder rundt omkring i hele verden.
I 1995 kom den første veldedighetsplata spilt inn for dette formålet og fikk navnet Help! etter Beatles-låta med samme navn. På den finner du artister som The Stone Roses, Radiohead, Suede, Sinnead O'Connor, Blur, Oasis og The Smokin' Mojo Filters. Sistnevnte kommer vi tilbake til...
Alle War Child-platene har hatt hvert sitt unike konsept. Konseptet på denne plata var at alt skulle være ferskt! Innspillingene ble gjort mandag 4. september 1995, mikset tirsdag 5. og var klare for salg lørdag 9. samme uka.
Oasis startet sitt opptak i Maison Rouge studio i London ett minutt over midnatt 4. september og avsluttet kl 6 på morgenkvisten. De får æren av å åpne ballet på CDen. Med seg har de to gode venner; det daværende kjæresteparet Kate Moss og Johnny Depp! Miss Moss bidrar med litt tamburin, mens godeste Johnny spiller gitar. Herr Depp skulle også joine Oasis i studio ved en senere anledning, men mer om det siden. De har også med seg Lisa Moorish på bakgrunnsvokal. Hun hadde en viss popkarriere på begynnelsen av 90-tallet (stort sett basert på coverlåter som Kevin Saundersons Rock To The Beat og Wham!s I'm Your Man), og har også sunget bakgrunnsvokal på Ash-hiten Oh Yeah fra 1996. Det som kanskje er mest spesielt med henne, og som Oasisfansen nok kommer til å huske henne for, er at hun også er moren til Liams førstefødte! Lille Molly kom til verden januar 1998, under ett år etter at Liam hadde giftet seg med Patsy Kensit... Liam og og Lisa hadde visstnok en affære i Los Angeles kun en uke etter vielsen til Liam og Patsy. Liam har ikke kontakt med verken Molly eller Lisa i dag så vidt jeg vet og er også skilt fra Patsy. De rakk uansett å få én sønn sammen også (Liam og Patsy altså), Lennon Francis Gallagher, født i september 1999. Nuvel, jeg skal ikke gjøre dette til en sladrespalte! Tilbake til Fade Away og War Child... Jeg er ikke 100% sikker på besetninga, men det mest sannsynlige er altså Noel på vokal og gitar, Liam på bakgrunnsvokal, Guigsy på bass, Alan White på trommer, Johnny Depp på gitar, Lisa Moorish på bakgrunnsvokal og Kate Moss på tamburin. Litt av et band! Om Bonehead er med vites ikke. Det kan hende han tok fri den natta og overlot gitaren sin til Johnny. Det er heller ikke usannsynlig at Noel også tok seg av bassen og trommene. Hvis noen vet besetningen for sikkert, så er jeg veldig interssert i å vite det! Legg i så fall igjen en kommentar.
Da Noel dro fram Fade Away til Stop The Clocks-turnéen sin, så ble den fremført noe liknende War Child-versjonen. Den offisielle liveinnspillinga fra Royal Albert Hall 27. mars 2007, som jeg har nevnt flere ganger i løpet av bloggen allerede, har tatt navnet sitt fra refrenget i Fade Away; "The Dreams We Have As Children". Konserten var en del av en annen veldedighet, nemlig Teenage Cancer Trust som arrangeres årlig av Mr. Roger Daltrey. Oasis, og kanskje spesielt Noel, er viktige støttespillere for TCT-organisasjonen og har opptrått flere ganger på disse konsertene som holdes årlig i Royal Albert Hall. Noel har faktisk blitt (uformelt) spurt om å overta som initiativtaker sammen med Kelly Jones fra Stereophonics den dagen Roger Daltrey takker for seg, men ingenting er avklart der enda.
Tilbake til War Child igjen. Jeg må nesten nevne The Smokin' Mojo Filters også! I forbindelse med denne Help-plata ble det dannet en supergruppe bestående av Noel, Sir Paul McCartney, Paul Weller, Steve Craddock og Steve White (broren til Alan. Han er mer eller mindre fast trommeslager for Weller, men har også vikariert for Alan i Oasis og for Zak Starkey i The Who, som forresten var opptatt med en Oasiskonsert i Manchester, men det er en annen historie). De har også med seg den amerikanske soulsangerinnen Carleen Anderson. Sammen spilte de inn Beatleslåta Come Together med Paul Weller på vokal og gitar, McCartney på bass, piano og bakgrunnsvokal Noel på gitar, Craddock på gitar, Anderson på bakgrunnsvokal og White på trommer. Låta avslutter Help-plata og ble også utgitt på 7" vinylsingel hvor den deler A-sida med The Beautiful South og låta A Minute Silence. På motsatt side finner man Dodgy med låta Is It Me og Black Grape med låta In The Name Of The Father (crown of thorns mix). De tre sistnevnte låtene er ikke på CD-utgaven av Help.
Noel blir forresten beskrevet som en travel mann den dagen innspillingene skjedde på War Child-organisasjonens hjemmeside: "he finished the Oasis track at 6am, did breakfast TV interviews, popped into Abbey Road to play on 'Come Together', dropped off the Oasis track at Radio One and, finally, returned to Abbey Road in case he was needed" (http://www.warchild.org.uk/). Flinke gutten!
Fade Away originalversjonen er også å finne på b-sidesamleren The Masterplan (1998), mens War Child-versjonen også er å finne på Don't Go Away (1998). En liveversjon hentet fra Chicago Cabaret Metro 15. oktober 1994 er utgitt på bonus-DVDen til samleplata Stop The Clocks (2007), mens en semiakustisk versjon fra Royal Albert Hall 27. mars 2007 er som sagt inkludert på liveutgivelsen "The Dreams We Have As Children" (2009).
Fade Away (original- og War Child-versjonen) er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher.
Funfact! Da Oasis spilte låta live i 2001 gjorde Liam ofte om teksten til "we only get what we will settle FIVE!". Moroklumpen....
FADE AWAY:
FADE AWAY (War Child):
FADE AWAY (Chicago '94):
FADE AWAY (demo):
FADE AWAY (liknende den versjonen utgitt fra RAH-konserten i 2007):
18.08.2009
De 50 beste Liam-sitatene (ifølge NME.com)
On the Glastonbury 'spirit': "I fucking hate Glastonbury, mate. I'm only here for the money." (NME, July 2004).
On his brother's sense of style: "Noel's got an old man vibe going on, our kid. Big woolly jumpers and cardigans... Terry Wogan, Val Doonican shit." (NME, August 2009).
On the Scissor Sisters: "Bright colours and fucking weirdos on stilts? I'm more entertaining than that shit." (NME, 2005).
On his morning regime: “I’m up at 6am, me. I’ve got an alarm call and everything. It’s like being in the fookin’ army.” (NME, 2008).
On his emotions: “I suppose I do get sad, but not for too long. I just look in the mirror and go, ‘What a good-looking fuck you are.’” (NME, November 2006).
On Franz Ferinand: "You look at [Alex Kapranos] and the singer from Right Said Fred. It's the same person! he's just gone on the Atkins diet and grown his hair." (NME, 2005).
On Green Day's Billie Joe Armstrong: "Fuck right off. I'm not having him. I just don't like his head." (NME. August 2009).
On La Roux: "No way, mate. She's got man hands." (NME, August 2009).
On describing bandmates in three words: “Alan White… oh, I can’t do it. I can’t be arsed.” (NME, July 2002).
On pointy shoes: “You know them shoes that just come out at you like a fucking snooker cue?! It’s like, ‘Leave it out, man! You got a license for them bastards or what?'” (NME, March 2009).
On Noel: "I'd do time for him. I love him. Me and him are cool. If anyone stepped on his toes, I'd cut them off." (Melody Maker, 1995).
On Coldplay: "Chris Martin looks like a geography teacher. What's all that with writing messages about Free Trade? If he wants to write things down I'll give him a pen and a pad of paper. Bunch of students." (NME, 2006).
On his ego: “There’s Elvis and me. I couldn’t say which of the two is best.” (NME, November 2006).
On going out to gigs: “Fuck that. What’s the point? The bands are all shit, aren’t they? Go out to socialise and have some student stand on your fucking shoes?” (NME, 2008).
On the Blur reunion: "I'm right into it, [because] it'll finish off the Kaiser Chiefs and put them to bed. There's nothing worse than a shit Blur." (The Sun, 2008).
On being a sex symbol: “I'm into the girls fancying me, mad for it. Get a bit worried if boys started fancying me. I've got nothing against gays - as long as they don't pinch me on the bum or whatever." (The Sun, 2005).
On Pete Doherty and Tom Chaplin: “Posh boys can't take drugs, man, they're lightweights. They have one little line, and they're in rehab". (The Observer, November 2006).
On conquering America: “Americans want grungy people stabbing themselves in the head onstage. They get a bright bunch like us, with deodorant on, they don’t get it.” (NME, November 2006).
On his stage demeanour: "I refuse to dance. And I can't dance anyway. I'm not in a band for that." (NME, 1994).
On cutting the crap: "It's about the music and that's it. I'm not an entertainer. But I do entertain people, see what I mean?" (NME, October 2007).
On Robbie Williams: “He's a fucking drama queen. You make a crap album then want everyone to feel sorry for you. Tosser!” (MTV, February 2007).
About taking on Blur: “We said it from Day One, we were the ones who were real, man. We’re just honest, man, and we’re not a bunch of women.” (NME, September 02).
On Bloc Party: "They remind me of a band off University Challenge. Like they’re sitting on a panel." (NME, July 2005).
On what the public thinks of him: “Loudmouth blagging gobshite from Manchester…and they’d be totally correct.” (The Times, August 2008).
On debauched on-the-road antics: “In Caracas, top gig. Sat in me room in silence as my TV doesn't work. Not allowed to leave the hotel for fear of being tickled to death.” (Metro, May 2009).
On singing: “I’m a better singer than him [Noel]. I’m the man, man.” (NME, December 2008).
On falling out with Noel: "We had a ding-dong in the airport and I think he started crying then - that was it - doesn't travel with me [on tour] any more." (NME, August 2009).
On hardcore aftershow parties: “I need to just sit down and relax and think about things. Then by the time I’m getting ready to go, people are falling over and they’ve all got their kecks round their ankles”. (NME, September 2008).
On Keith Richards and George Harrison: “They're jealous and senile and not getting enough fucking meat pies.” (The Sun, October 1997).
On getting vitamin injections: “Here you go, eat your heart out Pete Doherty, you crackhead! That whinger!” (NME, October 2007).
On the Oasis live experience: "You've seen one of our gigs, you've seen 'em all." (The Times, 2007).
On the paparazzi: "It's good people living on your doorstep and looking through your bins. Gives me a kick up the arse. Otherwise I'd just sit around getting fat." (The Guardian, 2006).
On celebrity mates: "Our kid hangs around with all these strange people with long hair - Russell Brand sorts - and that's just not my cup of tea." (unknown)
On Victoria Beckham’s literary aspirations: “She can't even chew gum and walk in a straight line, let alone write a book.” (NME, September 2001).
Spreading the love for Amy and Pete: “I don’t give a fuck about her, I don’t give a fuck about the other dick and I don’t give a fuck about any of ‘em.” (NME, September 2008).
On setting a good example: "I don't go out and get wasted. I've got kids and they're getting to that age when they're like, 'How come you get to lie in bed all day and I've got to go to school?'" (NME, March 2009).
On being a softie at heart: “I am a tender, beautiful and loving guy that happens to slap a photographer now and then because they get in my way.” (Sky.com, July 2005).
On Jack White: “The White Stripes? Fooking rubbish. School ties? At the age of 24? Fooking hell.” (NME, July 2002).
On who he’d like to hang: “I’d like to fooking hang Robbie Williams onstage. What’s he done to me this time? Nothing. He’s just somebody I’d like to hang.” (NME, July 2002).
On Pete Doherty (again): "What does the word Libertine mean? Freedom! He's in the corner doing smack with a helmet on his head. There's nothing free about that. It's nasty." (NME, 2005).
On ambition: "If I wasn't a musician I don't know. I'd be God, maybe? That would be a good job." (The Sun, 2005).
On religion: "I guide myself. If I bump into walls, I bump into walls. I'm like a little bumper car, I keep bumping into questions and answers and it's a top buzz, man." (The Times, 2002).
On getting banned from The Groucho Club: "Gazza was at the bar, using that old joke: 'D'you want a 'Roll With It'? D'you want a roll with your soup? So I squirted him with a fire extinguisher." (NME, March 2009).
On Coldplay and Radiohead: “I don't hate them, I don't wish they had accidents. I think their fans are boring and ugly and don't look like they're having a good time.” (The Guardian, August 2008).
On the Beatles Vs God: “It's got to be being in the Beatles. When was the last time God made a decent record?” (Rolling Stone, October 2008).
On Ozzy Osbourne: “How come everyone thinks he’s great? He’s a bit of a fooking mong, if you ask me.” (NME, July 02).
On modelling his own fashion collection: “No fucking chance!” (Metro, March 2009).
On running over Noel: “Bastard! That taxi missed! If I was driving I would have fucking had you, man.” (NME, October 2007).
Threatening The Enemy’s Tom Clarke before they went to tour together: “Do you want to go on first or what, you little fucker?” (Clash, May 2009).
On Noel swapping personalities with Spongebob Squarepants: “I’d ask him for his autograph and a kiss and cuddle.” (NME, December 2006).
Kilde: http://www.nme.com/photos/liam-gallagher-s-50-funniest-quotes/149335
Har du noen andre favoritter enn de NME har gravd fram? Sleng de inn i kommentarfeltet!
14.08.2009
My Oasis life
Mottok en liten utfordring fra samboeren min om å fylle ut nedenforstående skjema kun ved bruk av låttitler av ett bestemt band (valgfritt). Da måtte det selvsagt bli Oasis! Lag gjerne din egen variant og skriv i kommentarfeltet eller del med meg på en annen måte. Svarene behøver ikke å stemme med hvordan du er på ordentlig, det skal bare være morsomt og kreativt! Men passer det med ditt virkelige liv så er jo det også fint. Husk bare på én ting: Take the time to make some sense of what you want to say! :o)
Are you male or female: The Boy With The Blues
Describe yourself: Rock 'N' Roll Star
How do you feel about yourself? Supersonic
Describe where you currently live: Underneath The Sky
If you could go anywhere, where would you go? All Around The World
Who or what do you believe in? I Believe In All
Your best friend is: She Is Love
Your favourite colour is: Whatever
You know: Who Put The Weight Of The World On My Shoulders?
What's the wheather like: It's Gettin' Better (Man!!)
If you were a TV show, what would it be called? Talk Tonight
What is life to you? Be Here Now
What is the advice you have to give? The Importance Of Being Idle
If you could change your name, what would it be? Little James
Your favourite food is: Digsy's Dinner
Your last words will be: Thank You For The Good Times
Your worst day was: Hung In A Bad Place
Your favourite time is: Morning Glory
Describe your family members: Born On A Different Cloud
How do you feel about politics? I Can See A Liar
Name something your exes have in common: Don't Look Back In Anger
Your garden is like: Ain't Got Nothin'
You drive: One Way Road
They will remember you as: Better Man
Your pets are: Fuckin' In The Bushes
Det er selvsagt mange andre gode alternativer man kan bruke, det gjelder bare å være kreativ! For eksempel hvis jeg hadde røyka, så ville mine siste ord blitt "(As Long As They've Got) Cigarettes In Hell"... eller hva med "I'm Outta Time" som dine siste ord?
Lykke til!
BONUSTRACK: ROCK 'N' ROLL STAR (footage from Lord, Don't Slow Me Down DVD)
13.08.2009
Listen Up
Denne godbiten er spor nummer tre på Cigarettes And Alcohol-singelen og er en av mine personlige favoritter.
Listen Up har en utrolig fin melodi, men kanskje det aller beste her er Liams vokalprestasjon! Her hører du virkelig at han presser stemmen sin og høres til tider litt hes ut, spesielt på de høye tonene, men han presser ikke stemmen sin for mye eller blir for hes. Det er akkurat nok passion til at det blir perfekt. Det Liam presterer her er nok noe av det beste han har gjort på plate ved siden av låter som Rockin' Chair, Fade In-Out og Let's All Make Believe!
Låta starter med trommer, en slags blanding av Live Forever, Cloudburst og Supersonic (det er jo tross alt Tony McCarroll vi snakker om her) før Noel klimprer noe på sin elektriske gitar som minner om introriffet til Supersonic før han begynner på introriffet til Listen Up. Nå er det ganske likt Supersonics introriff fra før, men det lille han spiller før selve introriffet minner mer om Supersonics introriff en Listen Up sitt... gettit? Dette er nok også grunnen til at denne låta ikke endte opp på Definitely Maybe, nemlig at introen er for lik et par andre låter. Litt synd egentlig, fordi denne låta er så bra at den like gjerne kunne vært på DM.
Låtas tekst er muligens ved første øyekast lett å mistenke som en av Noels 'bullshit-tekster', men litt mening er det å finne her. Han starter med å fange vår oppmerksomhet ("Listen up!") for så å proklamere at "i dag skal han si noe han har på hjertet" (fritt oversatt etter "speak my mind"). Neste del av verset har jeg litt vansker med å tolke ("Take me up/To the top of the world/I wanna see my crime"), men andre vers må vel være en slags variant av The Beatles' Taxman (1966): "Day by day/There's a man in a suit/Who's gonna make you pay/For the thoughts/That you think and the words/They won't let you say"...
I forrefrenget ser han fram til å reise fra oss alle (jeg tipper det er livet i Manchester han sikter til), men det hadde vært fint om han hadde mer tid (til å stikke av?).
I refrenget lider han av ensomhet ("Sailing down a river alone/I've been trying to find/My way back home") før han gir oss den triste, men akk så slående sannheten for de fleste av oss ("I don't believe in magic/Life is automatic"). Til slutt i refrenget så har han det ikke så ille på egen hånd allikevel: "But I don't mind being on my own".
Låta følger samme tematikken som mange andre av Noels tidlige låter: livet i Manchester er grått og trist og han drømmer seg bort til en bedre tilværelse!
Det finnes to versjoner av denne låta. Listen Up er nemlig også å finne på b-sidesamleren The Masterplan fra 1998 i en redigert versjon (i likhet med I Am The Walrus som jeg omtalte sist). C&A-versjonen klokker ut på 6:40, mens den redigerte versjonen er 6:21 lang. Ikke store forskjellen i spilletid altså, men det er gitarsoloen som har blitt noe kortere. 8 takter for å være korrekt. Hvorfor de har gjort det slik er jeg litt usikker på, men ifølge innernotatene i The Masterplan-heftet så ville Liam opprinnelig ha låta kortere men Noel satt seg på vrangfoten av prinsipp ("If you don't argue with Liam he gets upset"). 4 år etter fikk altså Liam vilja si. Men om det ble sånn fordi Liam kom med et sterkt ønske nok en gang om å korte ned låta og endelig fikk vilja si, vites ikke.
Listen Up har ikke allverden av livehistorie, men den ble spilt noen ganger i 1995 både med Tony og med Alan White på stikkene. I 1996 fremførte Oasis minus Liam låta på MTV Unplugged sammen med orkester og Mike Rowe på keyboards. Tragisk nok ble Listen Up (og Whatever) kuttet fra den offisielle kringkastinga, men Listen Up har i ettertid blitt utgitt på en samle-VHS (usikker på om den har blitt overført til DVD) med høydepunkter fra serien. Fullt fortjent med tanke på hvor fantastisk fin den versjonen er! Etter 1996 har den ikke blitt spilt live med hele bandet på scenen, men Noel børstet støv av den ti år etter og inkluderte den i setlista til sin akustiske turné for å promotere samleplata Stop The Clocks (2006). Listen Up er ikke å finne på Stop The Clocks, men det gjør forsåvidt ingenting. Å høre den live og akustisk med Noel, Gem og Terry veier opp for det! Da jeg var og så dem i Royal Albert Hall i mars 2007 ble Listen Up fremført med strykere. Tårefrembringende vakkert! Forresten; da konserten deres fra Islington Union Chapel 26.11.2006 skulle sendes på britisk fjernsyn så var nok en gang Listen Up fjernet fra den offisielle kringkastingen! Why?? Heldigvis er liveversjonen fra Royal Albert Hall (den som jeg var på) inkludert på liveutgivelsen The Dreams We Have As Children (2009).
Listen Up er spilt inn i Sawmills Studio i Cornwall i mars 1994 og er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher.
Desverre fant jeg ikke Listen Up på YouTube, men her er i hvert fall MTV Unplugged-versjonen og RAH-versjonen (amatøropptak). Værsågod!
LISTEN UP (MTV Unplugged, 23.08.1996, unaired):
LISTEN UP (Royal Albert Hall, 27.03.2007):
Listen Up har en utrolig fin melodi, men kanskje det aller beste her er Liams vokalprestasjon! Her hører du virkelig at han presser stemmen sin og høres til tider litt hes ut, spesielt på de høye tonene, men han presser ikke stemmen sin for mye eller blir for hes. Det er akkurat nok passion til at det blir perfekt. Det Liam presterer her er nok noe av det beste han har gjort på plate ved siden av låter som Rockin' Chair, Fade In-Out og Let's All Make Believe!
Låta starter med trommer, en slags blanding av Live Forever, Cloudburst og Supersonic (det er jo tross alt Tony McCarroll vi snakker om her) før Noel klimprer noe på sin elektriske gitar som minner om introriffet til Supersonic før han begynner på introriffet til Listen Up. Nå er det ganske likt Supersonics introriff fra før, men det lille han spiller før selve introriffet minner mer om Supersonics introriff en Listen Up sitt... gettit? Dette er nok også grunnen til at denne låta ikke endte opp på Definitely Maybe, nemlig at introen er for lik et par andre låter. Litt synd egentlig, fordi denne låta er så bra at den like gjerne kunne vært på DM.
Låtas tekst er muligens ved første øyekast lett å mistenke som en av Noels 'bullshit-tekster', men litt mening er det å finne her. Han starter med å fange vår oppmerksomhet ("Listen up!") for så å proklamere at "i dag skal han si noe han har på hjertet" (fritt oversatt etter "speak my mind"). Neste del av verset har jeg litt vansker med å tolke ("Take me up/To the top of the world/I wanna see my crime"), men andre vers må vel være en slags variant av The Beatles' Taxman (1966): "Day by day/There's a man in a suit/Who's gonna make you pay/For the thoughts/That you think and the words/They won't let you say"...
I forrefrenget ser han fram til å reise fra oss alle (jeg tipper det er livet i Manchester han sikter til), men det hadde vært fint om han hadde mer tid (til å stikke av?).
I refrenget lider han av ensomhet ("Sailing down a river alone/I've been trying to find/My way back home") før han gir oss den triste, men akk så slående sannheten for de fleste av oss ("I don't believe in magic/Life is automatic"). Til slutt i refrenget så har han det ikke så ille på egen hånd allikevel: "But I don't mind being on my own".
Låta følger samme tematikken som mange andre av Noels tidlige låter: livet i Manchester er grått og trist og han drømmer seg bort til en bedre tilværelse!
Det finnes to versjoner av denne låta. Listen Up er nemlig også å finne på b-sidesamleren The Masterplan fra 1998 i en redigert versjon (i likhet med I Am The Walrus som jeg omtalte sist). C&A-versjonen klokker ut på 6:40, mens den redigerte versjonen er 6:21 lang. Ikke store forskjellen i spilletid altså, men det er gitarsoloen som har blitt noe kortere. 8 takter for å være korrekt. Hvorfor de har gjort det slik er jeg litt usikker på, men ifølge innernotatene i The Masterplan-heftet så ville Liam opprinnelig ha låta kortere men Noel satt seg på vrangfoten av prinsipp ("If you don't argue with Liam he gets upset"). 4 år etter fikk altså Liam vilja si. Men om det ble sånn fordi Liam kom med et sterkt ønske nok en gang om å korte ned låta og endelig fikk vilja si, vites ikke.
Listen Up har ikke allverden av livehistorie, men den ble spilt noen ganger i 1995 både med Tony og med Alan White på stikkene. I 1996 fremførte Oasis minus Liam låta på MTV Unplugged sammen med orkester og Mike Rowe på keyboards. Tragisk nok ble Listen Up (og Whatever) kuttet fra den offisielle kringkastinga, men Listen Up har i ettertid blitt utgitt på en samle-VHS (usikker på om den har blitt overført til DVD) med høydepunkter fra serien. Fullt fortjent med tanke på hvor fantastisk fin den versjonen er! Etter 1996 har den ikke blitt spilt live med hele bandet på scenen, men Noel børstet støv av den ti år etter og inkluderte den i setlista til sin akustiske turné for å promotere samleplata Stop The Clocks (2006). Listen Up er ikke å finne på Stop The Clocks, men det gjør forsåvidt ingenting. Å høre den live og akustisk med Noel, Gem og Terry veier opp for det! Da jeg var og så dem i Royal Albert Hall i mars 2007 ble Listen Up fremført med strykere. Tårefrembringende vakkert! Forresten; da konserten deres fra Islington Union Chapel 26.11.2006 skulle sendes på britisk fjernsyn så var nok en gang Listen Up fjernet fra den offisielle kringkastingen! Why?? Heldigvis er liveversjonen fra Royal Albert Hall (den som jeg var på) inkludert på liveutgivelsen The Dreams We Have As Children (2009).
Listen Up er spilt inn i Sawmills Studio i Cornwall i mars 1994 og er produsert av Owen Morris og Noel Gallagher.
Desverre fant jeg ikke Listen Up på YouTube, men her er i hvert fall MTV Unplugged-versjonen og RAH-versjonen (amatøropptak). Værsågod!
LISTEN UP (MTV Unplugged, 23.08.1996, unaired):
LISTEN UP (Royal Albert Hall, 27.03.2007):
You gotta say what you say, don't let anybody get in your way!
Bare en liten opplysning om at jeg har endret på kommentarlinken slik at den nå er lettere å bruke. Så da er det bare å kommentere i vei som disse gutta gjør!
11.08.2009
This is history!
I dag feirer vi to ting i Oasisverden:
Andy Bell fyller 39 år og det er 13 år siden de enorme (og fantastiske) konsertene Oasis hadde i Knebworth Park. To kvelder på rad med tilsammen 250,000 tilskuere bekreftet Oasis sin posisjon i musikkverden, og i hvert fall for den sommeren var de uten tvil verdens største band! Det var 2,5 millioner søkere til billettsalget til de to konsertene, noe som tilsier 20 utsolgte konserter. Oasis nøyde seg med å holde to konserter, men det var allikevel rekord den gangen med 250,000 tilskuere fordelt på de to kveldene. Spol tiden to år tilbake og Oasis spilte på steder som Marquee i London, Erotika i Paris og Irish Centre i Leeds...
Vi gratulerer både Andy Bell med sin 39-års dag og det faktum at han om noen få måneder har vært medlem av Oasis i 10 år, og Oasis med 13 års-dagen til de viktigste konsertene i bandets historie. Cheers!
ANDY BELL - THANK YOU FOR THE GOOD TIMES (live, acoustic):
Som dere vet var Andy med i både Ride og Hurricane #1 som gitarist/vokalist/låtskriver før han ble med i Oasis og har et meget godt låtskrivertalent. Andy har tilgode å synge i Oasis, men han har en veldig fin og sårbar stemme som passer godt til denne melankolske perlen skrevet etter en matforgiftning i Venezuela 2001. Låta ble senere utgitt som b-side til Stop Crying Your Heart Out (2002). Mer om det seinere!
OASIS - ACQUIESCE (live, Knebworth Park, 11.08.1996):
Andy Bell fyller 39 år og det er 13 år siden de enorme (og fantastiske) konsertene Oasis hadde i Knebworth Park. To kvelder på rad med tilsammen 250,000 tilskuere bekreftet Oasis sin posisjon i musikkverden, og i hvert fall for den sommeren var de uten tvil verdens største band! Det var 2,5 millioner søkere til billettsalget til de to konsertene, noe som tilsier 20 utsolgte konserter. Oasis nøyde seg med å holde to konserter, men det var allikevel rekord den gangen med 250,000 tilskuere fordelt på de to kveldene. Spol tiden to år tilbake og Oasis spilte på steder som Marquee i London, Erotika i Paris og Irish Centre i Leeds...
Vi gratulerer både Andy Bell med sin 39-års dag og det faktum at han om noen få måneder har vært medlem av Oasis i 10 år, og Oasis med 13 års-dagen til de viktigste konsertene i bandets historie. Cheers!
ANDY BELL - THANK YOU FOR THE GOOD TIMES (live, acoustic):
Som dere vet var Andy med i både Ride og Hurricane #1 som gitarist/vokalist/låtskriver før han ble med i Oasis og har et meget godt låtskrivertalent. Andy har tilgode å synge i Oasis, men han har en veldig fin og sårbar stemme som passer godt til denne melankolske perlen skrevet etter en matforgiftning i Venezuela 2001. Låta ble senere utgitt som b-side til Stop Crying Your Heart Out (2002). Mer om det seinere!
OASIS - ACQUIESCE (live, Knebworth Park, 11.08.1996):
10.08.2009
I Am The Walrus (live at Glasgow Cathouse June '94)
Første singel til å bli utgitt etter debutplata Definitely Maybe var Cigarettes And Alcohol 10. oktober 1994. Men siden a-sida ble omtalt for en liten tid tilbake så går jeg rett på b-sida, Beatlescoveren I Am The Walrus!
I Am The Walrus ble altså skrevet av John Lennon i 1967, men er kreditert Lennon/McCartney, og ble utgitt på singel som b-sida til Hello Goodbye 24. november 1967. Den dukket også opp i Beatlesfilmen Magical Mystery Tour fra samme år og er inkludert på EPen med sangene fra filmen i UK, på LPen Magical Mystery Tour i USA og senere på CD. I Am The Walrus må være en av Beatles sine mest psykedeliske låter og inneholder et 16-manns orkester og et 16-manns kor (8 menn og 8 kvinner) som sier "Ho-ho-ho, hee-hee-hee, ha-ha-ha", "oompah, oompah, stick it up your jumper!", "got one, got one, everybody's got one" osv. Den inneholder også dialog fra Shakespears King Lear (hentet direkte fra en radiosending på BBC). I det hele tatt en rimelig spesiell innspilling som forfatter Bård Ose i sin bok Beatles Hele Livet beskriver som "organisert kaos" og at låta var "Lennons totale verden av fantasier og selvoppfattende realisme, kledd i et arrangement som mange regner for å være det mest imponerende George Martin laget for Beatles".
Når da et band som Oasis velger å covre denne låta så går det ikke Beatlesfansen hus forbi. Deres største kritikk går på at Oasis-versjonen er totalt blottet for alle de psykedeliske elementene som jo tross alt er en meget viktig del av låta. Jeg må innrømme at jeg godt forstår den kritikken, samtidig som at jeg vil berømme Oasis for å ha mot til å gjøre sin egen versjon. Det skal mye til for å gjøre en coverlåt fansen av originalens versjon anerkjenner, og det har jeg desverre ikke inntrykk av at Oasis har klart. Men den er i hvert fall veldig populær blant Oasisfansen og var fast avslutter på konsertene deres helt fra starten og ut året 1996. Den gjorde så et comeback mot slutten av 98-turnéen, deretter i 2001 og tidlig 2002 og senest på Dig Out Your Soul-turnéen som avsluttes i disse dager.
Bakgrunnen for valget av I Am The Walrus som cover er visstnok at Oasis i sine tidlige dager ikke hadde nok sanger til å fylle halvtimesspottene de fikk betalt for og trengte en litt lang låt til å fylle ut tida med. Valget falt altså på denne morsomme låta fra 1967. Etter Liam er ferdig med å synge kommer en lang "improvisasjonsdel" hvor Noel leker seg med bottleneck og skrur litt på knottene på pedalbrettet sitt og bandet fikk med det tida til å gå. Men etterhvert ble låta mer enn en låt for å få tida til å gå og ble som sagt fast avslutter ut Morning Glory-turnéen i 1996, lenge etter at bandet hadde mer enn nok egne låter til å fylle tida si på scenen med.
En litt artig anekdote finnes det også rundt informasjonen som står trykt på singelcoveret. Der står det som i overskriften på dette blogginnlegget at låta er spilt inn live i Glasgow Cathouse i juni 1994. Dette stemmer ikke! Den aktuelle liveversjonen er faktisk hentet fra soundchecken til en mini-konsert bandet holdt på Gleneagles Hotel i Skottland 6. februar 1994 som en del av et Sony Music-seminar! Noel syntes det ville være flaut og "look shit" hvis det sto på coveret at den var spilt inn på en event for plateselskapet, og bestemte dermed at innspillingsinformasjonen på coveret skulle endres til noe annet. Publikumslyden på opptaket er visstnok hentet fra en Faces bootleg Noel eide. Morsomt. Samtidig kan man jo spørre seg hvorfor de måtte bruke denne versjonen hvis det var så flaut å la fansen vite hvor den opprinnelig stammet fra... Den minikonserten er forøvrig den samme som liveversjonen av Supersonic på Live Forever-singelen er hentet fra. På det coveret står det bare "live april '94".
I Am The Walrus er også inkludert i en litt kortere versjon på samleplata The Masterplan, hvor en fade er lagt inn på outroen.
Jeg er ikke spesielt begeistret for den offisielle versjonen og synes det er synd de valgte å gi den ut. Det finnes mange andre versjoner fra 1994 som er mye bedre! Eller de kunne latt være å gi den ut i det hele tatt og latt den forbli en live-raritet. Når det er sagt, så er den andre offisielle versjonen som man finner på VHS/DVDen There And Then (1996) langt bedre! Den er hentet fra den gigantiske innendørskonserten i Londons Earl's Court 5. november 1995 og er som sagt mye, mye bedre enn den man får servert på Cigarettes And Alcohol-singelen. Her framfører Oasis låta sammen med et orkester (jeg vet desverre ikke hvilket) og sjølvaste The Bootleg Beatles som er muligens det beste tributebandet til The Beatles. Ganske artig å se!
Min personlige livefavoritt er derimot av nyere dato, nærmere bestemt fra Roundhouse, også i London, 26. oktober 2008. Her har Oasis med seg Crouch End Festival Chorus som gjør at vi får med alle de korale elementene fra originalen i tillegg til at de også synger en del av strykepartiene. Mot slutten av låta får vi også utdrag fra Beethovens Ode To Joy (koret) samt Jimi Hendrixs Foxy Lady og Beatles' Helter Skelter. En sammenslåing av versjonen fra Earl's Court i '95 og Roundhouse '08-versjonen høres ut som det optimale! Tenk om Oasis kunne fremført denne låta med kor og strykere!
I Am The Walrus (fra Cigarettes And Alcohol) er mikset og produsert av Owen Morris.
I AM THE WALRUS (live, Cabaret Metro, Chicago, 15.10.94)*:
*Jeg fant desverre ikke den offisielle versjonen fra C&A på YouTube. Denne versjonen er faktisk "semi-offisiell" da den konserten den er hentet fra er utgitt på promo-CD (ESK6805).
I AM THE WALRUS (live, There And Then-versjonen med The Bootleg Beatles og orkester):
I AM THE WALRUS (live med Crouch End Festival Chorus, min favorittversjon):
I AM THE WALRUS (med The Beatles):
I Am The Walrus ble altså skrevet av John Lennon i 1967, men er kreditert Lennon/McCartney, og ble utgitt på singel som b-sida til Hello Goodbye 24. november 1967. Den dukket også opp i Beatlesfilmen Magical Mystery Tour fra samme år og er inkludert på EPen med sangene fra filmen i UK, på LPen Magical Mystery Tour i USA og senere på CD. I Am The Walrus må være en av Beatles sine mest psykedeliske låter og inneholder et 16-manns orkester og et 16-manns kor (8 menn og 8 kvinner) som sier "Ho-ho-ho, hee-hee-hee, ha-ha-ha", "oompah, oompah, stick it up your jumper!", "got one, got one, everybody's got one" osv. Den inneholder også dialog fra Shakespears King Lear (hentet direkte fra en radiosending på BBC). I det hele tatt en rimelig spesiell innspilling som forfatter Bård Ose i sin bok Beatles Hele Livet beskriver som "organisert kaos" og at låta var "Lennons totale verden av fantasier og selvoppfattende realisme, kledd i et arrangement som mange regner for å være det mest imponerende George Martin laget for Beatles".
Når da et band som Oasis velger å covre denne låta så går det ikke Beatlesfansen hus forbi. Deres største kritikk går på at Oasis-versjonen er totalt blottet for alle de psykedeliske elementene som jo tross alt er en meget viktig del av låta. Jeg må innrømme at jeg godt forstår den kritikken, samtidig som at jeg vil berømme Oasis for å ha mot til å gjøre sin egen versjon. Det skal mye til for å gjøre en coverlåt fansen av originalens versjon anerkjenner, og det har jeg desverre ikke inntrykk av at Oasis har klart. Men den er i hvert fall veldig populær blant Oasisfansen og var fast avslutter på konsertene deres helt fra starten og ut året 1996. Den gjorde så et comeback mot slutten av 98-turnéen, deretter i 2001 og tidlig 2002 og senest på Dig Out Your Soul-turnéen som avsluttes i disse dager.
Bakgrunnen for valget av I Am The Walrus som cover er visstnok at Oasis i sine tidlige dager ikke hadde nok sanger til å fylle halvtimesspottene de fikk betalt for og trengte en litt lang låt til å fylle ut tida med. Valget falt altså på denne morsomme låta fra 1967. Etter Liam er ferdig med å synge kommer en lang "improvisasjonsdel" hvor Noel leker seg med bottleneck og skrur litt på knottene på pedalbrettet sitt og bandet fikk med det tida til å gå. Men etterhvert ble låta mer enn en låt for å få tida til å gå og ble som sagt fast avslutter ut Morning Glory-turnéen i 1996, lenge etter at bandet hadde mer enn nok egne låter til å fylle tida si på scenen med.
En litt artig anekdote finnes det også rundt informasjonen som står trykt på singelcoveret. Der står det som i overskriften på dette blogginnlegget at låta er spilt inn live i Glasgow Cathouse i juni 1994. Dette stemmer ikke! Den aktuelle liveversjonen er faktisk hentet fra soundchecken til en mini-konsert bandet holdt på Gleneagles Hotel i Skottland 6. februar 1994 som en del av et Sony Music-seminar! Noel syntes det ville være flaut og "look shit" hvis det sto på coveret at den var spilt inn på en event for plateselskapet, og bestemte dermed at innspillingsinformasjonen på coveret skulle endres til noe annet. Publikumslyden på opptaket er visstnok hentet fra en Faces bootleg Noel eide. Morsomt. Samtidig kan man jo spørre seg hvorfor de måtte bruke denne versjonen hvis det var så flaut å la fansen vite hvor den opprinnelig stammet fra... Den minikonserten er forøvrig den samme som liveversjonen av Supersonic på Live Forever-singelen er hentet fra. På det coveret står det bare "live april '94".
I Am The Walrus er også inkludert i en litt kortere versjon på samleplata The Masterplan, hvor en fade er lagt inn på outroen.
Jeg er ikke spesielt begeistret for den offisielle versjonen og synes det er synd de valgte å gi den ut. Det finnes mange andre versjoner fra 1994 som er mye bedre! Eller de kunne latt være å gi den ut i det hele tatt og latt den forbli en live-raritet. Når det er sagt, så er den andre offisielle versjonen som man finner på VHS/DVDen There And Then (1996) langt bedre! Den er hentet fra den gigantiske innendørskonserten i Londons Earl's Court 5. november 1995 og er som sagt mye, mye bedre enn den man får servert på Cigarettes And Alcohol-singelen. Her framfører Oasis låta sammen med et orkester (jeg vet desverre ikke hvilket) og sjølvaste The Bootleg Beatles som er muligens det beste tributebandet til The Beatles. Ganske artig å se!
Min personlige livefavoritt er derimot av nyere dato, nærmere bestemt fra Roundhouse, også i London, 26. oktober 2008. Her har Oasis med seg Crouch End Festival Chorus som gjør at vi får med alle de korale elementene fra originalen i tillegg til at de også synger en del av strykepartiene. Mot slutten av låta får vi også utdrag fra Beethovens Ode To Joy (koret) samt Jimi Hendrixs Foxy Lady og Beatles' Helter Skelter. En sammenslåing av versjonen fra Earl's Court i '95 og Roundhouse '08-versjonen høres ut som det optimale! Tenk om Oasis kunne fremført denne låta med kor og strykere!
I Am The Walrus (fra Cigarettes And Alcohol) er mikset og produsert av Owen Morris.
I AM THE WALRUS (live, Cabaret Metro, Chicago, 15.10.94)*:
*Jeg fant desverre ikke den offisielle versjonen fra C&A på YouTube. Denne versjonen er faktisk "semi-offisiell" da den konserten den er hentet fra er utgitt på promo-CD (ESK6805).
I AM THE WALRUS (live, There And Then-versjonen med The Bootleg Beatles og orkester):
I AM THE WALRUS (live med Crouch End Festival Chorus, min favorittversjon):
I AM THE WALRUS (med The Beatles):
06.08.2009
Married With Children
Vi har nå kommet til avslutningssporet på Definitely Maybe, og "endelig" et pusterom etter et nokså intenst debutalbum med masse elektriske gitarer hvor alt virker som om det er skrudd opp til 11 på gitarforsterkerene. Married With Children er en laidback akustisk låt som virker som bomull i ørene (hvis det er noe positivt altså...) og fungerer som en sterk kontrast til resten av plata.
Vokalmessig er dette nok en høydare fra Liam. Aldri, verken før eller siden, har han virket mer avslappet og rolig i stemmen sin enn nettopp her. Han er jo kjent for sin ganske kraftige og distinkte stemme, og han sier jo selv i et intervju noe slikt som "I don't sing I shout, but in kinda tune". Men her virker han altså så til de grader avslappet i stemmen sin og det passer låta veldig godt, synes jeg. Det er også med på å forsterke tekstens innhold på en litt banal måte.
Tekstmessig er dette å tolke nesten som et avskjedsbrev til kjæresten. I versene (eller blir det refrengene?) så synger vokalisten "There's no need for you to say you're sorry/Goodbye I'm going home/I don't care no more so don't you worry/Goodbye I'm going home". Han har tydeligvis gått lei jenta si, for videre synger han "I hate the way that even though you know you're wrong you say you're right/I hate the books you read and all your friends/Your music's shite it keeps me up all night". I siste vers/refreng klager han på at hun er så sarkastisk og ikke virker særlig smart og hun tror hun er så fantastisk, før han nok en gang klager på musikken hennes. Men, som i så og si alle Noel sine tekster så er det litt optimisme å spore tross alt. I låtas broparti kommer sangeren med følgende erklæring: "Det skal bli godt å være alene for en uke eller to, men jeg vet da at jeg vil være her tilbake hos deg". Etter broa blir riktignok første vers/refreng (jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva som er hva) gjentatt, men om det betyr noe for historien (for eksempel at paret krangler igjen etter to ukers pause) eller om Noel bare har gjort det av sangpedagogiske grunner vites ikke.
Vi får også servert en akustisk gitarsolo her som jeg synes er riktig så fin. Det er derfor grunn til å tro at Bonehead også er med på denne innspillinga, hvis ikke Noel har lagt til soloen i ettertid da. Guigsy og Tony er definitivt ikke med på denne innspillinga.
Låta er uansett spilt inn i hjemmet til produsent Mark Coyle i Manchester og ble inkludert på den legendariske demokassetten Live Demonstration, som er den versjonen vi hører på Definitely Maybe. Den versjonen vi hører på Definitely Maybe er med andre ord den samme som demoversjonen fra 1993.
Married With Children var fast inventar på setlista i 1994/95 under DM-turnéen, men ble så lagt på hylla fram til 2006. Da børstet Noel støvet av den og brukte den som avslutningslåt på sin akustiske Stop The Clocks-turné sammen med Gem og Terry Kirkbride. Dette synes jeg funket meget godt, mye på grunn av den passende linja "Goodbye I'm going home"! Forresten, når jeg tenker meg om så -tror- jeg Noel spilte den akustisk et par ganger i 2002. Hvis noen kan bekrefte eller avkrefte dette for meg, så hadde det vært fint.
Det finnes altså to offisielle liveversjoner av denne låta; elektrisk fra Live By The Sea (1995) og akustisk fra The Dreams We Have As Children (2009).
Låta er produsert av Oasis og Mark Coyle, som også har stått for miksinga.
MARRIED WITH CHILDREN:
MARRIED WITH CHILDREN (live, elektrisk*):
*jeg fant ingen andre komplette versjoner fra Live By The Sea på YouTube, så da får dere denne med Sad Song og D'Yer Wanna Be A Spaceman? på kjøpet :)
MARRIED WITH CHILDREN (live, akustisk**):
**dette er ikke den offisielle akustiske versjonen, men en liknende versjon hentet fra samme turné (nærmere bestemt The Chapel, Melbourne, Australia, 11.12.2006).
Vokalmessig er dette nok en høydare fra Liam. Aldri, verken før eller siden, har han virket mer avslappet og rolig i stemmen sin enn nettopp her. Han er jo kjent for sin ganske kraftige og distinkte stemme, og han sier jo selv i et intervju noe slikt som "I don't sing I shout, but in kinda tune". Men her virker han altså så til de grader avslappet i stemmen sin og det passer låta veldig godt, synes jeg. Det er også med på å forsterke tekstens innhold på en litt banal måte.
Tekstmessig er dette å tolke nesten som et avskjedsbrev til kjæresten. I versene (eller blir det refrengene?) så synger vokalisten "There's no need for you to say you're sorry/Goodbye I'm going home/I don't care no more so don't you worry/Goodbye I'm going home". Han har tydeligvis gått lei jenta si, for videre synger han "I hate the way that even though you know you're wrong you say you're right/I hate the books you read and all your friends/Your music's shite it keeps me up all night". I siste vers/refreng klager han på at hun er så sarkastisk og ikke virker særlig smart og hun tror hun er så fantastisk, før han nok en gang klager på musikken hennes. Men, som i så og si alle Noel sine tekster så er det litt optimisme å spore tross alt. I låtas broparti kommer sangeren med følgende erklæring: "Det skal bli godt å være alene for en uke eller to, men jeg vet da at jeg vil være her tilbake hos deg". Etter broa blir riktignok første vers/refreng (jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva som er hva) gjentatt, men om det betyr noe for historien (for eksempel at paret krangler igjen etter to ukers pause) eller om Noel bare har gjort det av sangpedagogiske grunner vites ikke.
Vi får også servert en akustisk gitarsolo her som jeg synes er riktig så fin. Det er derfor grunn til å tro at Bonehead også er med på denne innspillinga, hvis ikke Noel har lagt til soloen i ettertid da. Guigsy og Tony er definitivt ikke med på denne innspillinga.
Låta er uansett spilt inn i hjemmet til produsent Mark Coyle i Manchester og ble inkludert på den legendariske demokassetten Live Demonstration, som er den versjonen vi hører på Definitely Maybe. Den versjonen vi hører på Definitely Maybe er med andre ord den samme som demoversjonen fra 1993.
Married With Children var fast inventar på setlista i 1994/95 under DM-turnéen, men ble så lagt på hylla fram til 2006. Da børstet Noel støvet av den og brukte den som avslutningslåt på sin akustiske Stop The Clocks-turné sammen med Gem og Terry Kirkbride. Dette synes jeg funket meget godt, mye på grunn av den passende linja "Goodbye I'm going home"! Forresten, når jeg tenker meg om så -tror- jeg Noel spilte den akustisk et par ganger i 2002. Hvis noen kan bekrefte eller avkrefte dette for meg, så hadde det vært fint.
Det finnes altså to offisielle liveversjoner av denne låta; elektrisk fra Live By The Sea (1995) og akustisk fra The Dreams We Have As Children (2009).
Låta er produsert av Oasis og Mark Coyle, som også har stått for miksinga.
MARRIED WITH CHILDREN:
MARRIED WITH CHILDREN (live, elektrisk*):
*jeg fant ingen andre komplette versjoner fra Live By The Sea på YouTube, så da får dere denne med Sad Song og D'Yer Wanna Be A Spaceman? på kjøpet :)
MARRIED WITH CHILDREN (live, akustisk**):
**dette er ikke den offisielle akustiske versjonen, men en liknende versjon hentet fra samme turné (nærmere bestemt The Chapel, Melbourne, Australia, 11.12.2006).
05.08.2009
It's the little things that makes me so happy...
Vi fortsetter litt på siden i dag... Her er en liten anekdote eller hva man skal kalle det:
Da jeg og samboeren var på en liten shoppingrunde i Oslo i forrige uke, så gikk vi innom Hennes & Mauritz som ligger på hjørnet av Karl Johan og Nedre Slottsgate. Den butikken har jeg gode minner fra siden det var der jeg så Noel, Alan White og Guigsy komme ut fra før de vandret nedover Nedre Slottsgate og jeg fikk huket tak i dem! Dette var samme dagen som konserten deres i Oslo Spektrum 8. september 1997. Jeg forteller gjerne mer om det siden.
Men ikke nok med at jeg fikk flashbax til den dagen for snart 12 år siden da vi nærmet oss butikkinngangen, men da vi kom inn i butikken og hadde vandret rundt i noen minutter så kom The Shock Of The Lightning over H&Ms høytalere! Jeg syntes det var litt gøy, så da måtte jeg bare nevne det for noen. Spørs om dere synes historien var like morsom som Noel og Liam synes...
Mad fer it!
Da jeg og samboeren var på en liten shoppingrunde i Oslo i forrige uke, så gikk vi innom Hennes & Mauritz som ligger på hjørnet av Karl Johan og Nedre Slottsgate. Den butikken har jeg gode minner fra siden det var der jeg så Noel, Alan White og Guigsy komme ut fra før de vandret nedover Nedre Slottsgate og jeg fikk huket tak i dem! Dette var samme dagen som konserten deres i Oslo Spektrum 8. september 1997. Jeg forteller gjerne mer om det siden.
Men ikke nok med at jeg fikk flashbax til den dagen for snart 12 år siden da vi nærmet oss butikkinngangen, men da vi kom inn i butikken og hadde vandret rundt i noen minutter så kom The Shock Of The Lightning over H&Ms høytalere! Jeg syntes det var litt gøy, så da måtte jeg bare nevne det for noen. Spørs om dere synes historien var like morsom som Noel og Liam synes...
Mad fer it!
My big mouth?
Jeg sa da jeg startet bloggen at jeg skulle skrive om én låt per dag, men dette viste seg å være for tidkrevende. Så selv om jeg er tilbake fra ferie så blir det, som dere kanskje har skjønt, ikke innlegg hver dag framover. Men jeg skriver så ofte jeg kan! Ingen grunn til å ikke sjekke innom bloggen min daglig fordet ;)
PS! Det kan oppstå en feilmelding når du skal legge inn kommentar, da er det bare å trykke på "Legg inn kommentar" en gang til så skal det gå fint.
04.08.2009
Slide Away
This is called fucking Slide Away! ... som Liam sa da han introduserte låta på iTunes-festivalen i juli.
Eller for å si det på en mer sofisitikert måte: "Slide Away [is] the crusading, six-minute friendship opus which defined Oasis as the anthem-band of the dreamer's generation, bar none, a generation whose aspirations were exactly the same as theirs; aspirations for a better, funnier, bigger way of life, lives rising up from concrete rubble like beanstalks of glittering belief" (Sylvia Patterson***, Stop The Clocks liner notes, 2006).
Slide Away stammer fra den første innspillingsperioden til Definitely Maybe i Monnow Valley studios i Wales. Som vi husker var det denne innspillingssesjonen som ble skrinlagt fordi bandet ikke fikk kjemien til å stemme i studio og en viss panikk begynte å bre seg innad i gruppa. Produsent Dave Batchelor fikk fyken og bandet flyttet innspillingen til Sawmills studio i Cornwall. Men det må ha blitt gjort noe riktig i løpet av tiden på Monnow Valley, siden de har valgt å beholde Slide Away! 15 år etter står den fortsatt som en av de største og beste og mest vakre Oasislåtene til dags dato.
I følge Noel skrev han låta etter å ha lånt en Les Paul av Johnny Marr fra The Smiths: "I just took the guitar out of the case, sat down and the fucking song wrote itself!". Personlig synes jeg også dette er en av de flotteste tekstene til Noel Gallagher. Jeg tror ikke det trengs en nærmere forklaring på tekstens innhold da den er ganske klar; kjærlighet og evig troskap!
Slide Away er en grandios, men likevel enkel, rockelovesong og jeg er enig med Patterson at denne låta var med på definere Oasis som et "anthem-band", blant annet fordi det er Oasis' første virkelige anthem-aktige låt. Hva med Live Forever, tenker du. Vel, den klassifiserer jeg som en hymne i en klasse for seg selv. Nok om det... Slide Away består kun av enkle akkorder, men satt sammen på denne måten så låter det vakkert og det låter genialt. Det enkleste er ofte det beste, right?
Jeg må også si at Slide Away er så bra at den hadde fortjent å være singel! I følge Noel var det faktisk snakk om det rett etter at Cigarettes And Alcohol-singlen kom ut (4. singel fra DM), men som Noel sier på Lock The Box-dokumentaren: "you can't have 5 [singles] off a debut album... cos if you do, someone has to get me a fucking jet. [...]I've got the monkey (Liam), but I fucking want that aeroplane!".
På denne låta får vi også en av Liams aller beste, hvis ikke den beste, vokalpreastasjon. Noel hevder at det er Liams "best ever singing" og får støtte av Bonehead og Gem. Den er også en favoritt ellers innad i bandet og har vært fast inventar på setlista under Dig Out Your Soul-turnéen (08/09). Slide Away har ikke alltid vært fast, men ble spilt under hele DM-turnéen i 94/95 og var litt av og på under Morning Glory-turnéen (95/96). I 2001 ble den hentet fram igjen før den altså ble lagt på hylla i noen år. Desverre sliter Liam litt med å synge denne låta for tida, men likevel synes jeg den totalt låter bedre live nå enn på 90-tallet. Da jeg så Oasis på Wembley i år så var Slide Away absolutt en av høydepunktene og det føltes ut som om den fylte hele stadion. Herlig! Noel spilte den også på sin akustiske Stop The Clocks-turné i 2006/07 sammen med Gem og Terry Kirkbride.
Slide Away er også en av de mest interessante livelåtene i Oasis sin låtkanon. Hvis man hører på de tidligste liveversjonene så spiller Noel litt andre soloer enn man hører på plata, mens 2001- og 2008-09-utgavene er mer lik den versjonen vi kjenner fra Definitely Maybe med det unntak at outrosoloen fortsatt er litt annerledes. Den ble også endret litt på underveis i turnéen. På de tidligeste liveversjonene er det Liam som synger "I don't know, I don't care" mens Noel svarer med "slide away". I 2001 var disse rollene bytta om, mens på liveversjonene fra i år og i fjor er det Noel alene som sørger for vokalen på outroen.
Slide Away skal visstnok være Paul McCartneys Oasisfavoritt.
Det er gitt ut tre offisielle liveversjoner av Slide Away, én på VHS/DVDen Live By The Sea (1995), én vakker akustisk versjon komplett med strykere på The Dreams We Have As Children - live at the Royal Albert Hall (2009, CD som fulgte med avisa The Sunday Times, senere utgitt digitalt på iTunes) og én på iTunes Live: London Festival '09 EP (2009, kun digitalt). Det finnes også en offisiell livevideo av Slide Away hentet fra en konsert i Chicago 15. oktober 1994, som du finner på Oasis' offisielle YouTube-side.
Er det noe jeg vil kritisere studioversjonen av Slide Away for, så er det at vokalen til Noel drukner alt for mye i miksen.
Låta er produsert av Dave Batchelor og mixet av Owen Morris.
SLIDE AWAY:
SLIDE AWAY (live acoustic*):
*dette er fra den samme konserten som er utgitt under tittelen The Dreams We Have As Children. Lydkvaliteten på den offisielle utgaven er selvsagt bedre, men her får dere i hvert fall sett video i tillegg :)
SLIDE AWAY (live**):
**siden dere fikk video av Slide Away fra iTunes festivalen 2009 under anmeldelsen av iTunes-EPen for et par dager siden, så får dere den offisielle liveversjonen fra 1995 her. Etter min mening en av de beste versjonene av Slide Away, og definitivt et høydepunkt på Live By The Sea-DVDen! Mot slutten av låta er Liam skikkelig sliten i stemmen og strever for å komme opp på de høye notene, og må gi seg et par takter før slutt. Men han kommer tilbake med et herlig "what for!?" sammen med Noel, noe de jo pleide å si i kor før siste soloen i gamle dager.
***Sylvia Patterson er en britisk journalist som har skrevet for The Guardian, The Daily Telegraph, The Sunday Times, The Observer og The Sunday Telegraph, i tillegg til at hun altså har skrevet innerteksten på coveret til samleplata Stop The Clocks. Så vet dere det :)
Eller for å si det på en mer sofisitikert måte: "Slide Away [is] the crusading, six-minute friendship opus which defined Oasis as the anthem-band of the dreamer's generation, bar none, a generation whose aspirations were exactly the same as theirs; aspirations for a better, funnier, bigger way of life, lives rising up from concrete rubble like beanstalks of glittering belief" (Sylvia Patterson***, Stop The Clocks liner notes, 2006).
Slide Away stammer fra den første innspillingsperioden til Definitely Maybe i Monnow Valley studios i Wales. Som vi husker var det denne innspillingssesjonen som ble skrinlagt fordi bandet ikke fikk kjemien til å stemme i studio og en viss panikk begynte å bre seg innad i gruppa. Produsent Dave Batchelor fikk fyken og bandet flyttet innspillingen til Sawmills studio i Cornwall. Men det må ha blitt gjort noe riktig i løpet av tiden på Monnow Valley, siden de har valgt å beholde Slide Away! 15 år etter står den fortsatt som en av de største og beste og mest vakre Oasislåtene til dags dato.
I følge Noel skrev han låta etter å ha lånt en Les Paul av Johnny Marr fra The Smiths: "I just took the guitar out of the case, sat down and the fucking song wrote itself!". Personlig synes jeg også dette er en av de flotteste tekstene til Noel Gallagher. Jeg tror ikke det trengs en nærmere forklaring på tekstens innhold da den er ganske klar; kjærlighet og evig troskap!
Slide Away er en grandios, men likevel enkel, rockelovesong og jeg er enig med Patterson at denne låta var med på definere Oasis som et "anthem-band", blant annet fordi det er Oasis' første virkelige anthem-aktige låt. Hva med Live Forever, tenker du. Vel, den klassifiserer jeg som en hymne i en klasse for seg selv. Nok om det... Slide Away består kun av enkle akkorder, men satt sammen på denne måten så låter det vakkert og det låter genialt. Det enkleste er ofte det beste, right?
Jeg må også si at Slide Away er så bra at den hadde fortjent å være singel! I følge Noel var det faktisk snakk om det rett etter at Cigarettes And Alcohol-singlen kom ut (4. singel fra DM), men som Noel sier på Lock The Box-dokumentaren: "you can't have 5 [singles] off a debut album... cos if you do, someone has to get me a fucking jet. [...]I've got the monkey (Liam), but I fucking want that aeroplane!".
På denne låta får vi også en av Liams aller beste, hvis ikke den beste, vokalpreastasjon. Noel hevder at det er Liams "best ever singing" og får støtte av Bonehead og Gem. Den er også en favoritt ellers innad i bandet og har vært fast inventar på setlista under Dig Out Your Soul-turnéen (08/09). Slide Away har ikke alltid vært fast, men ble spilt under hele DM-turnéen i 94/95 og var litt av og på under Morning Glory-turnéen (95/96). I 2001 ble den hentet fram igjen før den altså ble lagt på hylla i noen år. Desverre sliter Liam litt med å synge denne låta for tida, men likevel synes jeg den totalt låter bedre live nå enn på 90-tallet. Da jeg så Oasis på Wembley i år så var Slide Away absolutt en av høydepunktene og det føltes ut som om den fylte hele stadion. Herlig! Noel spilte den også på sin akustiske Stop The Clocks-turné i 2006/07 sammen med Gem og Terry Kirkbride.
Slide Away er også en av de mest interessante livelåtene i Oasis sin låtkanon. Hvis man hører på de tidligste liveversjonene så spiller Noel litt andre soloer enn man hører på plata, mens 2001- og 2008-09-utgavene er mer lik den versjonen vi kjenner fra Definitely Maybe med det unntak at outrosoloen fortsatt er litt annerledes. Den ble også endret litt på underveis i turnéen. På de tidligeste liveversjonene er det Liam som synger "I don't know, I don't care" mens Noel svarer med "slide away". I 2001 var disse rollene bytta om, mens på liveversjonene fra i år og i fjor er det Noel alene som sørger for vokalen på outroen.
Slide Away skal visstnok være Paul McCartneys Oasisfavoritt.
Det er gitt ut tre offisielle liveversjoner av Slide Away, én på VHS/DVDen Live By The Sea (1995), én vakker akustisk versjon komplett med strykere på The Dreams We Have As Children - live at the Royal Albert Hall (2009, CD som fulgte med avisa The Sunday Times, senere utgitt digitalt på iTunes) og én på iTunes Live: London Festival '09 EP (2009, kun digitalt). Det finnes også en offisiell livevideo av Slide Away hentet fra en konsert i Chicago 15. oktober 1994, som du finner på Oasis' offisielle YouTube-side.
Er det noe jeg vil kritisere studioversjonen av Slide Away for, så er det at vokalen til Noel drukner alt for mye i miksen.
Låta er produsert av Dave Batchelor og mixet av Owen Morris.
SLIDE AWAY:
SLIDE AWAY (live acoustic*):
*dette er fra den samme konserten som er utgitt under tittelen The Dreams We Have As Children. Lydkvaliteten på den offisielle utgaven er selvsagt bedre, men her får dere i hvert fall sett video i tillegg :)
SLIDE AWAY (live**):
**siden dere fikk video av Slide Away fra iTunes festivalen 2009 under anmeldelsen av iTunes-EPen for et par dager siden, så får dere den offisielle liveversjonen fra 1995 her. Etter min mening en av de beste versjonene av Slide Away, og definitivt et høydepunkt på Live By The Sea-DVDen! Mot slutten av låta er Liam skikkelig sliten i stemmen og strever for å komme opp på de høye notene, og må gi seg et par takter før slutt. Men han kommer tilbake med et herlig "what for!?" sammen med Noel, noe de jo pleide å si i kor før siste soloen i gamle dager.
***Sylvia Patterson er en britisk journalist som har skrevet for The Guardian, The Daily Telegraph, The Sunday Times, The Observer og The Sunday Telegraph, i tillegg til at hun altså har skrevet innerteksten på coveret til samleplata Stop The Clocks. Så vet dere det :)
01.08.2009
Ny Oasis-utgivelse! iTunes Live: London Festival '09 EP
01. Cigarettes And Alcohol
02. The Masterplan
03. Slide Away
04. Supersonic
05. Live Forever
Så har den første nye Oasis-utgivelsen i min tid som blogger kommet. Det er en digital EP spilt inn eksklusivt for iTunes av iTunes på iTunes-festivalen i Roundhouse, London, 21. juli i år.
iTunes-festivalen er en ny type festival hvor billettene er gratis og kun tilgjengelig via trekninger og konkurranser. Festivalen er lagt til Roundhouse i Camden, London og strekker seg ut over hele juli måned med to-tre artister på plakaten hver kveld. Konsertene blir spilt inn av iTunes og utgis slik at hver artist får sin lille EP med 5 låter på. De fleste konsertene blir også sendt på radio (XFM) og høydepunkter blir vist på ITV1 og ITV2 samt på web-TV. Dette er allerede blitt en stor festival og på årets plakat kunne man finne navn som Franz Ferdinand, Paolo Nutini, Simple Minds, Bloc Party, Kasabian, Twisted Wheel, a-ha, Madeleine Peyroux, Sophie Ellis-Bextor, Mika, The Enemy og Oasis. Oasis toppet plakaten tirsdag 21. juli med selskap fra The Enemy, og nå er altså 5 låter hentet fra Oasis sin konsert den kvelden åpnet for salg på iTunes til den nette sum av 28 kroner.
Oasis har turnert siden august 2008 for å promotere sin nyeste LP Dig Out Your Soul og har reist verden rundt. Selv har undertegnede vært så heldig å få se dem fire ganger i løpet av denne turnéen: København 8. november, Gøteborg 25. januar, Oslo 27. januar og på nye Wembley stadion 12. juli (se egen post lenger ned på siden). Variasjonen i setlista har desverre vært veldig marginal, så sånn sett regnet jeg ikke med å få noe annet enn en helt vanlig Oasis-konsert da jeg logget meg på XFMs webradio for å høre konserten direkte der. Feil! Riktignok var setlista den samme, men Liam var tydeligvis i fyr og flamme! Han virket forbannet på både det ene og det andre (Bloc Party hadde slengt en kommentar om Oasis på sin iTunes-konsert kvelden før, samtidig som det var noen i publikummet til Oasis som oppførte seg ufint) og det førte til at vi fikk en smått legendarisk konsert som nok tok minnene tilbake til det glade 90-tall hos de fleste Oasisfans som satt og hørte på den kvelden. Javel, så var Liam på enkelte punkter i konserten mer opptatt av å skjelle ut publikum enn å synge (My Big Mouth forble nesten uten vokal) samtidig som det ene f-ordet etter det andre rant ut av munnen på minstemann Gallagher, men fy flate for et engasjement han viste i synginga si! Jeg finner ikke det rette norske ordet i farta, men på engelsk kalles det PASSION!
På den aktuelle EPen er det 5 låter totalt. Det starter med Cigarettes And Alcohol hvor Liam før låta begynner kommer med følgende kommentar til gratispublikummet: You pay peanuts you get monkeys on crack! Det ene refrenget forblir uten vokal, men produsentene av EPen har heldigvis klart å skru opp lyden fra publikum slik at det blir et slags allsangparti (selv om Liam neppe lot være å synge for å leke Bono!). Aggressiviteten til Liam smitter over på bandet og de spiller utrolig hardt! På spor nummer to roer vi det ned med den fantastiske The Masterplan, låta som er ekstraspor på Wonderwall-singelen men som like gjerne kunne vært egen singel. En av Noels absolutte beste komposisjoner! Her er det også Noel selv som synger, så vokalprestasjonen er det selvsagt ingenting å si på. Tredje låta er Slide Away, eller "fucking Slide Away!" som Liam introduserer den. En vakker rockelovesong, men desverre ingen vakker vokalprestasjon av Liam. Dette er en av de låtene han sliter mest med for tida (selv om han har bedret seg siden i fjor høst/vinter), men akkurat denne kvelden er han unnskyldt. Nå står det vokale bare i stil til hans for kvelden inntatte sinnatagg-image! Spor nummer 4 og 5 er også hentet fra Definitely Maybe og heter henholdsvis Supersonic og Live Forever.
Personlig skulle jeg kanskje ønske meg et litt annet låtutvalg (4 av 5 er hentet fra Definitely Maybe), men jeg forstår produsentene ikke hadde noen lett jobb med å plukke ut 5 låter hvor Liam holder seg til synginga :) Jeg ville kanskje hatt med The Shock Of The Lightning, Songbird og Half The World Away (vanskelig å si hvem som er best av den og The Masterplan, men HTWA har vist seg å funke så utrolig bra live!). Heldigvis er den én av tre låter vist på ITV (de to andre er Slide Away og Champagne Supernova). Når det er sagt så skulle jeg gjerne sett at hele konserten ble utgitt, men da på DVD/Blu-ray. Konserten er nok bedre å se på enn å høre på med tanke på Liams humør. Hvis du ser på videoene fra ITV (spesielt Slide Away) så ser man hvilken lidenskap Liam synger med! Det hadde også vært gøy hvis kamera hadde klart å fange opp de fra publikum som klarte å sette Liam i fyr og flamme den kvelden.
Så til tross for at jeg er litt uenig i låtvalget og det faktum at Liam ikke synger som ei lerke (men nå vet dere hvorfor), så velger jeg å gi denne EPen TEN OUTTA TEN!
Hvis man kjøper EPen fra iTunes får man også med en digital booklet med flotte bilder fra konserten. Jeg anbefaler likevel å laste ned hele konserten i tillegg til å kjøpe EPen fra iTunes!
Ingen personer står nevnt som produsent og lydtekniker på denne utgivelsen.
SLIDE AWAY:
HALF THE WORLD AWAY (ikke inkludert på EP):
CHAMPAGNE SUPERNOVA (ikke inkludert på EP):
02. The Masterplan
03. Slide Away
04. Supersonic
05. Live Forever
Så har den første nye Oasis-utgivelsen i min tid som blogger kommet. Det er en digital EP spilt inn eksklusivt for iTunes av iTunes på iTunes-festivalen i Roundhouse, London, 21. juli i år.
iTunes-festivalen er en ny type festival hvor billettene er gratis og kun tilgjengelig via trekninger og konkurranser. Festivalen er lagt til Roundhouse i Camden, London og strekker seg ut over hele juli måned med to-tre artister på plakaten hver kveld. Konsertene blir spilt inn av iTunes og utgis slik at hver artist får sin lille EP med 5 låter på. De fleste konsertene blir også sendt på radio (XFM) og høydepunkter blir vist på ITV1 og ITV2 samt på web-TV. Dette er allerede blitt en stor festival og på årets plakat kunne man finne navn som Franz Ferdinand, Paolo Nutini, Simple Minds, Bloc Party, Kasabian, Twisted Wheel, a-ha, Madeleine Peyroux, Sophie Ellis-Bextor, Mika, The Enemy og Oasis. Oasis toppet plakaten tirsdag 21. juli med selskap fra The Enemy, og nå er altså 5 låter hentet fra Oasis sin konsert den kvelden åpnet for salg på iTunes til den nette sum av 28 kroner.
Oasis har turnert siden august 2008 for å promotere sin nyeste LP Dig Out Your Soul og har reist verden rundt. Selv har undertegnede vært så heldig å få se dem fire ganger i løpet av denne turnéen: København 8. november, Gøteborg 25. januar, Oslo 27. januar og på nye Wembley stadion 12. juli (se egen post lenger ned på siden). Variasjonen i setlista har desverre vært veldig marginal, så sånn sett regnet jeg ikke med å få noe annet enn en helt vanlig Oasis-konsert da jeg logget meg på XFMs webradio for å høre konserten direkte der. Feil! Riktignok var setlista den samme, men Liam var tydeligvis i fyr og flamme! Han virket forbannet på både det ene og det andre (Bloc Party hadde slengt en kommentar om Oasis på sin iTunes-konsert kvelden før, samtidig som det var noen i publikummet til Oasis som oppførte seg ufint) og det førte til at vi fikk en smått legendarisk konsert som nok tok minnene tilbake til det glade 90-tall hos de fleste Oasisfans som satt og hørte på den kvelden. Javel, så var Liam på enkelte punkter i konserten mer opptatt av å skjelle ut publikum enn å synge (My Big Mouth forble nesten uten vokal) samtidig som det ene f-ordet etter det andre rant ut av munnen på minstemann Gallagher, men fy flate for et engasjement han viste i synginga si! Jeg finner ikke det rette norske ordet i farta, men på engelsk kalles det PASSION!
På den aktuelle EPen er det 5 låter totalt. Det starter med Cigarettes And Alcohol hvor Liam før låta begynner kommer med følgende kommentar til gratispublikummet: You pay peanuts you get monkeys on crack! Det ene refrenget forblir uten vokal, men produsentene av EPen har heldigvis klart å skru opp lyden fra publikum slik at det blir et slags allsangparti (selv om Liam neppe lot være å synge for å leke Bono!). Aggressiviteten til Liam smitter over på bandet og de spiller utrolig hardt! På spor nummer to roer vi det ned med den fantastiske The Masterplan, låta som er ekstraspor på Wonderwall-singelen men som like gjerne kunne vært egen singel. En av Noels absolutte beste komposisjoner! Her er det også Noel selv som synger, så vokalprestasjonen er det selvsagt ingenting å si på. Tredje låta er Slide Away, eller "fucking Slide Away!" som Liam introduserer den. En vakker rockelovesong, men desverre ingen vakker vokalprestasjon av Liam. Dette er en av de låtene han sliter mest med for tida (selv om han har bedret seg siden i fjor høst/vinter), men akkurat denne kvelden er han unnskyldt. Nå står det vokale bare i stil til hans for kvelden inntatte sinnatagg-image! Spor nummer 4 og 5 er også hentet fra Definitely Maybe og heter henholdsvis Supersonic og Live Forever.
Personlig skulle jeg kanskje ønske meg et litt annet låtutvalg (4 av 5 er hentet fra Definitely Maybe), men jeg forstår produsentene ikke hadde noen lett jobb med å plukke ut 5 låter hvor Liam holder seg til synginga :) Jeg ville kanskje hatt med The Shock Of The Lightning, Songbird og Half The World Away (vanskelig å si hvem som er best av den og The Masterplan, men HTWA har vist seg å funke så utrolig bra live!). Heldigvis er den én av tre låter vist på ITV (de to andre er Slide Away og Champagne Supernova). Når det er sagt så skulle jeg gjerne sett at hele konserten ble utgitt, men da på DVD/Blu-ray. Konserten er nok bedre å se på enn å høre på med tanke på Liams humør. Hvis du ser på videoene fra ITV (spesielt Slide Away) så ser man hvilken lidenskap Liam synger med! Det hadde også vært gøy hvis kamera hadde klart å fange opp de fra publikum som klarte å sette Liam i fyr og flamme den kvelden.
Så til tross for at jeg er litt uenig i låtvalget og det faktum at Liam ikke synger som ei lerke (men nå vet dere hvorfor), så velger jeg å gi denne EPen TEN OUTTA TEN!
Hvis man kjøper EPen fra iTunes får man også med en digital booklet med flotte bilder fra konserten. Jeg anbefaler likevel å laste ned hele konserten i tillegg til å kjøpe EPen fra iTunes!
Ingen personer står nevnt som produsent og lydtekniker på denne utgivelsen.
SLIDE AWAY:
HALF THE WORLD AWAY (ikke inkludert på EP):
CHAMPAGNE SUPERNOVA (ikke inkludert på EP):
Abonner på:
Innlegg (Atom)