Sommerferien ble lengre enn planlagt, men nå er jeg tilbake. Håper det er noen lesere der ute fortsatt!
Dagens låt er altså Digsy's Dinner, spor nr 9 fra Definitely Maybe hvis du ser på standard CD-utgaven.
Låta er frisk og rask, men har aldri vært blant mine Oasis-favoritter. Det er en låt som går under lettvekterklassen og hvis jeg kunne velge ville den ikke vært på Definitely Maybe. Har det noe med plasseringa å gjøre tro? Den blir jo skviset inn mellom klassikere som Cigarettes And Alcohol og Slide Away!
Men få ting er så ille at det ikke er godt for noe, right? På Digsy's Dinner får vi servert en spretten pianosolo i stedet for den "obligatoriske" gitarsoloen. Variasjon fryder! Dessuten er det noe ved kraften i Liams stemme da han proklamerer at "these could be the best days of our lives" som også er en fryd for øret.
Bakgrunnshistorien for denne låta er vel det mest interessante ved den. Noel og Guigsy jammet sammen med Digsy Deary, musiker fra Liverpool -den rareste personen som går rundt på vår jord! (se intervju nederst)-, og Digsy improviserte en tekst om te og lasagne. Dette ga Noel inspirasjon til det som altså skulle bli Digsy's Dinner. Digsy selv sier han hater denne låta og at det er den verste låta Noel har skrevet, og Liam har sagt at han er villig til å synge hvilken som helst låt bare det ikke er Digsy's Dinner! Digsy blir også nevnt i Oasis-låta Be Here Now (1997), men det kommer vi tilbake til. Digsy har forøvrig skrevet en låt som heter Noel's Nose som er en slags takk-for-sist til Noel.
Tekstmessig er ikke Digsy's Dinner det helt store, men handler om en persons (Digsy?) trang til å invitere noen med seg hjem på lasagne og jordbær med krem. I tillegg sier han at han vil "treat you like a queen".
Uten at jeg har ført statistikker så er dette en av de korteste låtene Oasis ga ut (frem til 2002), hvis ikke den korteste. Like greit.
En litt artig funfact (smør på flesk?) er at på den amerikanske utgaven av Definitely Maybe står dagens låt under tittelen Digsy's Diner, altså med én N og ikke to! Noel oppdaget dette først i 2006 (tror jeg det var) da en amerikansk journalist dro fram de amerikanske platene for å la Noel gi sine vurderinger av dem. En noe forundret Noel sa høyt "Digsy's Diner!?" og fikk samtidig svar på hvorfor amerikanske fans alltid roper etter Digsy's Diner og ikke ...Dinner.
Digsy's Dinner er produsert av Oasis og Mark Coyle med tilleggsproduksjon og miksing av Owen Morris. Demoversjonen er spilt inn i Loco Studios i Newport september 1993. Jeg fant desverre ikke albumversjonen av Digsy's Dinner på YouTube, så da slenger jeg heller med den offisielle liveversjonen fra Live By The Sea (1995). Digsy's Dinner ble spilt under hele Definitely Maybe-turnéen, men har aldri blitt spilt siden.
DIGSY'S DINNER (live):
DIGSY'S DINNER (demo):
BONUS: Oasis snakker om Digsy's Dinner på Definitely Maybe-DVDen. Mark Coyle har en fantastisk kommentar om Digsy Deary! Sjølvaste Digsy blir også intervjuet.
31.07.2009
15.07.2009
På sidesporet 3: Wembley, you've all been fuc*ing biblical!!
Da var undertegnede kommet seg til hektene etter en fantastisk konsert med Oasis på nye Wembley Stadium!
Bandet spilte der tre kvelder; torsdag 9., lørdag 11. og søndag 12. juli. Jeg var på sistnevnte konsert og bivånte det hele fra "the back seats". Jeg bestilte billetten min litt seint, så ingen overraskelse at jeg havnet bakerst. Det satt uansett ingen demper på stemninga hos meg og jeg storkosa meg, for å si det på godt norsk!
Jeg ankom stadion litt seint, men rakk å kjøpe en t-skjorte og få med meg de 3 siste låtene til Kasabian. Så var det å vente i ca 30 minutter... Kl 1955 gikk Oasis på scenen og showet var i gang!
Allerede under Rock 'n' Roll Star ante jeg at dette kom til å bli en fantastisk konsert. RNRS hørtes utrolig frisk ut og det var ingen tvil om at gutta var i form. Det ble ikke stort dårligere under Lyla og The Shock Of The Lightning, men når Cigarettes And Alcohol kom løftet taket seg (i hvert fall om det hadde vært tak på stadion)! 'Cigs' er en utrolig bra livelåt. Måtte de aldri slutte å spille den! Så kom Roll With It. Første nye innslag på setlista, sammenliknet med min forrige konsert (Oslo i januar). Den var nok den av de nye innslaga som skuffet mest. Det er en veldig bra låt som vekker minner fra Britpopdagene på 90-tallet, men Noel korer jo ikke på den lenger! Hvorfor ikke?? Den er riktig nok ikke spilt live siden 2001, men jeg tviler på han har glemt teksten... Dette er såpass viktig for låta, at jeg ble litt skuffet. Så kom to låter fra Dig Out Your Soul: To Be Where There's Life og Waiting For The Rapture. To låter som funker utrolig bra live! Ingen av låtene som blir spilt fra DOYS er typiske 'hoppelåter' (med unntak av TSOTL), men det er greit med noen pusterom også. Apropos pusterom; etter WFTR kom kveldens to første akustiske innslag. Det var The Masterplan og Songbird. Under førstnevnte var det nærmest litt høytidelig stemning, mens sistnevnte var en av låtene som skapte mest liv blant publikum. Ingen tvil om at dette er en av Oasis' mest populære låter fra nyere tid! Så kom Slide Away. Responsen var massiv allerede på første akkord! Så fikk vi to rockere; Morning Glory og My Big Mouth! MG funker veldig bra live, men jeg føler det er på tide å la den hvile på neste turné. MBM derimot har blitt spilt alt for sjeldent! Den var også kveldens andre nye innslag siden Oslo-konserten, og var den jeg så mest fram til å høre. Og den skuffet ikke! Fantastisk rockelåt som virkelig sparker fra seg. Breathtaking! Derfor var det greit med et lite akustisk pusterom igjen, og faktisk en aldri så liten overraskelse! "Since it's our last night here, I'm gonna play you a song we haven't played [in the UK] in fucking... I don't know... 10 years", sa Noel. Som vanlig bomma han litt på antall år og sånn, men hva gjør vel det når han sammen med Gem og Chris leverer en nydelig akustisk versjon av Whatever! Gleden var stor over å faktisk få en endring i setlista (sist Whatever ble spilt var i Japan i mars...) og jeg var spent på om de beholdt The Importance Of Being Idle og Half The World Away eller om det var et bytte på gang. Det var et bytte.. Ut gikk The Importance Of Being Idle, for etter Whatever kom Half The World Away. Dette var egentlig et veldig bra bytte for min del! Nå var jeg plutselig oppe i fire nye innslag siden min forrige konsert og jeg har aldri fått Whatever servert live før! HTWA viste seg å være en utrolig populær låt blant publikum (ikke noe bombe egentlig), og 80 000 klappet i takt der man skal klappe. Herlig! Så var Liam tilbake og vi fikk servert to akustiske låter med han også. I'm Outta Time og Wonderwall. Det var bare å sette seg tilbake og nyte! Jeg synes det hørtes ut som han gjorde en grei figur på IOT og det hørtes faktisk ut som om han fikk hjelp av Noel på siste refreng (kan også ha vært en sterk ønsketenkning). Så var vi tilbake på rockesporet med Supersonic og kveldens siste låt på den ordinære setlista samt siste nye innslag for min del; den legendariske Live Forever. Jeg har ikke sagt så mye om storskjermene enda, men på denne låta fikk vi selvsagt mange Beatles-asossierende bilder (bl.a. Abbey Road-skiltet, zebrastriper og Beatlesliknende figurer). Flott! Så var det dags for ekstranummerne. Først ut var Don't Look Back In Anger, og den var, som Liam kanskje ville sagt det, biblical! Det var bare å bøye seg i støvet. Det mest fantastiske var på siste refreng når Noel stoppet opp og lot publikum synge a capella! Goosebumps er bare forbokstaven her... Så kom en svevende god versjon av Falling Down etterfulgt av en majestetisk Champagne Supernova og en psykedelisk I Am The Walrus. Kvelden var komplett!
Det vi fikk servert på storskjermene var som vanlig utrolig godt laget og tilpasset hver låt, og i og med at jeg satt der jeg satt så fikk jeg stor glede av storskjermene.
Det var god kommunikasjon mellom brødrene G og publikum denne kvelden også. Jeg tror Liam sa før Cigs at "this is for the people in the back seats", i så fall takker og bukker jeg for den. Så dedikerte Liam Roll With It til de fra Manchester før han endret mening og dedikerte i stedet låta til en i publikum som visstnok var fra Darlington! Noel klaget over at det var så lyst ute og vitset som vanlig med at Chris er fra Liverpool ("peace and love") og at Jay likner på en viss bibelsk figur. Songbird dedikerte Liam først til en jeg ikke fikk navnet på, før han igjen ombestemte seg: "no, this is for Noel!". Slide Away ble dedikert til alle lesbene i publikum. Da Noel dro frem Whatever fra ermet, sa han "if anyone can remember the second verse to this, you're getting your money back". Dette var nok også en måte å vitse med refunderingssaken fra Manchester i juni, som nå ser ut til å ha blitt en 'intern' greie. Liam var visst interessert i å vite hvor folk kom fra denne kvelden og spurte om det var noen 'scousers' der før I'm Outta Time og om det var noen 'fucking cockney cunts' der før Wonderwall. Førstnevnte folkeslag fikk voldsom buing, mens det ble stor jubel da cockneyene ble nevnt. Engelskmenn er rare... DLBIA ble dedikert til en som hadde bursdag, mens før Walrus fikk vi altså høre at vi hadde vært "FUCKING BIBLICAL!". Takk i like måte, Liam! Detta var rett og slett ten outta ten.
ROCK 'N' ROLL STAR:
SONGBIRD:
WHATEVER:
DON'T LOOK BACK IN ANGER:
*jeg legger til flere videoer hvis jeg finner noen av god kvalitet.
Bandet spilte der tre kvelder; torsdag 9., lørdag 11. og søndag 12. juli. Jeg var på sistnevnte konsert og bivånte det hele fra "the back seats". Jeg bestilte billetten min litt seint, så ingen overraskelse at jeg havnet bakerst. Det satt uansett ingen demper på stemninga hos meg og jeg storkosa meg, for å si det på godt norsk!
Jeg ankom stadion litt seint, men rakk å kjøpe en t-skjorte og få med meg de 3 siste låtene til Kasabian. Så var det å vente i ca 30 minutter... Kl 1955 gikk Oasis på scenen og showet var i gang!
Allerede under Rock 'n' Roll Star ante jeg at dette kom til å bli en fantastisk konsert. RNRS hørtes utrolig frisk ut og det var ingen tvil om at gutta var i form. Det ble ikke stort dårligere under Lyla og The Shock Of The Lightning, men når Cigarettes And Alcohol kom løftet taket seg (i hvert fall om det hadde vært tak på stadion)! 'Cigs' er en utrolig bra livelåt. Måtte de aldri slutte å spille den! Så kom Roll With It. Første nye innslag på setlista, sammenliknet med min forrige konsert (Oslo i januar). Den var nok den av de nye innslaga som skuffet mest. Det er en veldig bra låt som vekker minner fra Britpopdagene på 90-tallet, men Noel korer jo ikke på den lenger! Hvorfor ikke?? Den er riktig nok ikke spilt live siden 2001, men jeg tviler på han har glemt teksten... Dette er såpass viktig for låta, at jeg ble litt skuffet. Så kom to låter fra Dig Out Your Soul: To Be Where There's Life og Waiting For The Rapture. To låter som funker utrolig bra live! Ingen av låtene som blir spilt fra DOYS er typiske 'hoppelåter' (med unntak av TSOTL), men det er greit med noen pusterom også. Apropos pusterom; etter WFTR kom kveldens to første akustiske innslag. Det var The Masterplan og Songbird. Under førstnevnte var det nærmest litt høytidelig stemning, mens sistnevnte var en av låtene som skapte mest liv blant publikum. Ingen tvil om at dette er en av Oasis' mest populære låter fra nyere tid! Så kom Slide Away. Responsen var massiv allerede på første akkord! Så fikk vi to rockere; Morning Glory og My Big Mouth! MG funker veldig bra live, men jeg føler det er på tide å la den hvile på neste turné. MBM derimot har blitt spilt alt for sjeldent! Den var også kveldens andre nye innslag siden Oslo-konserten, og var den jeg så mest fram til å høre. Og den skuffet ikke! Fantastisk rockelåt som virkelig sparker fra seg. Breathtaking! Derfor var det greit med et lite akustisk pusterom igjen, og faktisk en aldri så liten overraskelse! "Since it's our last night here, I'm gonna play you a song we haven't played [in the UK] in fucking... I don't know... 10 years", sa Noel. Som vanlig bomma han litt på antall år og sånn, men hva gjør vel det når han sammen med Gem og Chris leverer en nydelig akustisk versjon av Whatever! Gleden var stor over å faktisk få en endring i setlista (sist Whatever ble spilt var i Japan i mars...) og jeg var spent på om de beholdt The Importance Of Being Idle og Half The World Away eller om det var et bytte på gang. Det var et bytte.. Ut gikk The Importance Of Being Idle, for etter Whatever kom Half The World Away. Dette var egentlig et veldig bra bytte for min del! Nå var jeg plutselig oppe i fire nye innslag siden min forrige konsert og jeg har aldri fått Whatever servert live før! HTWA viste seg å være en utrolig populær låt blant publikum (ikke noe bombe egentlig), og 80 000 klappet i takt der man skal klappe. Herlig! Så var Liam tilbake og vi fikk servert to akustiske låter med han også. I'm Outta Time og Wonderwall. Det var bare å sette seg tilbake og nyte! Jeg synes det hørtes ut som han gjorde en grei figur på IOT og det hørtes faktisk ut som om han fikk hjelp av Noel på siste refreng (kan også ha vært en sterk ønsketenkning). Så var vi tilbake på rockesporet med Supersonic og kveldens siste låt på den ordinære setlista samt siste nye innslag for min del; den legendariske Live Forever. Jeg har ikke sagt så mye om storskjermene enda, men på denne låta fikk vi selvsagt mange Beatles-asossierende bilder (bl.a. Abbey Road-skiltet, zebrastriper og Beatlesliknende figurer). Flott! Så var det dags for ekstranummerne. Først ut var Don't Look Back In Anger, og den var, som Liam kanskje ville sagt det, biblical! Det var bare å bøye seg i støvet. Det mest fantastiske var på siste refreng når Noel stoppet opp og lot publikum synge a capella! Goosebumps er bare forbokstaven her... Så kom en svevende god versjon av Falling Down etterfulgt av en majestetisk Champagne Supernova og en psykedelisk I Am The Walrus. Kvelden var komplett!
Det vi fikk servert på storskjermene var som vanlig utrolig godt laget og tilpasset hver låt, og i og med at jeg satt der jeg satt så fikk jeg stor glede av storskjermene.
Det var god kommunikasjon mellom brødrene G og publikum denne kvelden også. Jeg tror Liam sa før Cigs at "this is for the people in the back seats", i så fall takker og bukker jeg for den. Så dedikerte Liam Roll With It til de fra Manchester før han endret mening og dedikerte i stedet låta til en i publikum som visstnok var fra Darlington! Noel klaget over at det var så lyst ute og vitset som vanlig med at Chris er fra Liverpool ("peace and love") og at Jay likner på en viss bibelsk figur. Songbird dedikerte Liam først til en jeg ikke fikk navnet på, før han igjen ombestemte seg: "no, this is for Noel!". Slide Away ble dedikert til alle lesbene i publikum. Da Noel dro frem Whatever fra ermet, sa han "if anyone can remember the second verse to this, you're getting your money back". Dette var nok også en måte å vitse med refunderingssaken fra Manchester i juni, som nå ser ut til å ha blitt en 'intern' greie. Liam var visst interessert i å vite hvor folk kom fra denne kvelden og spurte om det var noen 'scousers' der før I'm Outta Time og om det var noen 'fucking cockney cunts' der før Wonderwall. Førstnevnte folkeslag fikk voldsom buing, mens det ble stor jubel da cockneyene ble nevnt. Engelskmenn er rare... DLBIA ble dedikert til en som hadde bursdag, mens før Walrus fikk vi altså høre at vi hadde vært "FUCKING BIBLICAL!". Takk i like måte, Liam! Detta var rett og slett ten outta ten.
ROCK 'N' ROLL STAR:
SONGBIRD:
WHATEVER:
DON'T LOOK BACK IN ANGER:
*jeg legger til flere videoer hvis jeg finner noen av god kvalitet.
11.07.2009
På sidesporet 2: Wembley!
I morgen drar The Oasis Daily til London for å overvære Oasis' tredje og siste konsert på nye Wembley Stadium! Dette blir min 18. konsert med Oasis, men jeg ser ikke noe mindre fram til det av den grunn!
Jeg var også til stede sist Oasis spilte på (gamle) Wembley, nemlig 21. og 22. juni 2000. Dette var mine 3. og 4. konserter med Oasis, og jeg var selvsagt i ekstase. Få fotballstadioner har en like lang og berømt historie som det gamle Wembley har, og Oasis var det siste britiske bandet som spilte der før den ble revet ned.
I ettertid har det vært hyggelig å gjenoppleve den første av de to Wembleykonsertene på CD og DVD under tittelen Familiar To Millions (utgitt 13. november 2000), men jeg ble lang i maska da jeg fikk se den andre kvelden på TV i august samme år. Den konserten ble sendt på Sky One og normalt sett hadde det vært en bra ting. Men Liam hadde vært oppe hele natta og mista fullstendig kontroll på stemmen sin. Han sang kjempesurt og jævli hele konserten, og han snakka fylleprat før, under og etter sangene. Det var i grunn rimelig flaut, særlig med tanke på at konserten ble sendt i mange flere land enn bare Storbritannia! Når jeg var på konserten merket jeg ingenting til hvor tonedøv Liam var den kvelden, så det var ganske sjokkerende å se TV-opptaket i ettertid. Jeg antar man er for opptatt av å synge med, samtidig som alle andre rundt deg gjør det og man er i musikalsk rus av å se favorittbandet sitt på sjølvaste Wembley. Jaja... i ettertid har denne konserten blitt en kultklassiker blant fansen, og man setter gjerne på denne bootlegen for å få seg en god latter sammen med andre likesinnede.
Jeg både håper og tror det går bedre i morra; Liam har blitt langt mere profesjonell de siste åra og stemmen hans har bare blitt bedre og bedre på inneværende turné.
Jeg var også til stede sist Oasis spilte på (gamle) Wembley, nemlig 21. og 22. juni 2000. Dette var mine 3. og 4. konserter med Oasis, og jeg var selvsagt i ekstase. Få fotballstadioner har en like lang og berømt historie som det gamle Wembley har, og Oasis var det siste britiske bandet som spilte der før den ble revet ned.
I ettertid har det vært hyggelig å gjenoppleve den første av de to Wembleykonsertene på CD og DVD under tittelen Familiar To Millions (utgitt 13. november 2000), men jeg ble lang i maska da jeg fikk se den andre kvelden på TV i august samme år. Den konserten ble sendt på Sky One og normalt sett hadde det vært en bra ting. Men Liam hadde vært oppe hele natta og mista fullstendig kontroll på stemmen sin. Han sang kjempesurt og jævli hele konserten, og han snakka fylleprat før, under og etter sangene. Det var i grunn rimelig flaut, særlig med tanke på at konserten ble sendt i mange flere land enn bare Storbritannia! Når jeg var på konserten merket jeg ingenting til hvor tonedøv Liam var den kvelden, så det var ganske sjokkerende å se TV-opptaket i ettertid. Jeg antar man er for opptatt av å synge med, samtidig som alle andre rundt deg gjør det og man er i musikalsk rus av å se favorittbandet sitt på sjølvaste Wembley. Jaja... i ettertid har denne konserten blitt en kultklassiker blant fansen, og man setter gjerne på denne bootlegen for å få seg en god latter sammen med andre likesinnede.
Jeg både håper og tror det går bedre i morra; Liam har blitt langt mere profesjonell de siste åra og stemmen hans har bare blitt bedre og bedre på inneværende turné.
På sidesporet 1: The Oasis Fan Guide
Sjekk ut: http://theoasisfanguide.blogspot.com/. Denne bloggeren er mildt sagt superfan av Oasis og man kan lese mange interessante fanhistorier her samt finne mange Oasisbilder. Er man skikkelig 'mad fer it' vil man lett kjenne seg igjen i forfatterens historier! Det er også beundringsverdig hvor stor del av livet hennes som er synlig preget av Oasis.
06.07.2009
Cigarettes And Alcohol
[The Oasis Daily er tilbake etter et lite ferieopphold!]
Til tross for at jeg er avholdsmann, så har dette alltid vært en av mine favorittlåter...
Cigarettes And Alcohol har blitt kalt en av de mest dekadente låtene som noen gang er skrevet, den inneholder referanser til den gode gamle klisjéen "sex, drugs & rock 'n' roll", og tekstforfatter Noel spør også om det er verdt å finne seg en jobb når det ikke er noe å jobbe for. Men samtidig kan man spore optimisme i denne teksten også. Refrenget går nemlig slik: "You could wait for a life time/to spend your days in the sunshine/You might as well do the white line/'cos when it comes on top/you gotta make it happen!". I mine ører betyr dette at man kan vente hele livet på det gode liv. Hvis man skal sitte på gjerdet så kan man like gjerne ty til den hvite stripa (altså kokain), for når alt kommer til alt så er det DU som må få det til å skje! Og han har så rett, så rett. Man kan ikke bare sitte på rævva og tro at man skal få alt i fanget. Og man må selv sørge for at det skjer. Akkurat det føler jeg beskriver holdninga til Noel. Han har alltid vært veldig målrettet og har jobbet utrolig hardt for å få bandet sitt opp blant de store. Ja, Oasis hadde selvsagt flaks med at nettopp Alan McGee var og så dem den skjebnesvangre kvelden i Glasgow i 1993, men veien til toppen har likevel vært et resultat av hard jobbing fra dag 1.
Både Alan McGee og Noel selv har uttalt noe sånt som at Cigarettes And Alcohol er "the greatest social comment anyone has made in the past 25 years". Noel sa i et intervju at tingenes tilstand i England tidlig på nittitallet ikke var så veldig oppløftende, og denne låta er et resultat av dette. Den beskriver det kidsa følte den gangen (og nå?).
Var det noe kjent med riffet i denne låta, synes du? Riffet er hentet fra T.Rex-låta Get It On (Bang A Gong), utgitt i 1971. Da Noel skrev denne låta, bodde han på en hybel og skrev låtene sine på el-gitar med forsterkeren skrudd på 10. En av de som bodde over han hadde kommet forbi da Noel sto og spilte T-Rex riffet for seg selv på max volum, og sa 'You're not gonna fucking write a song to that riff are you? That's fucking rubbish!', hvorpå Noel svarte: 'Listen fat arse, that's gonna be fucking amazing when it comes out!'. Jeg må si meg enig...
Cigarettes And Alcohol var også Oasis sin fjerde singel hentet fra Definitely Maybe. Den ble gitt ut 10. oktober 1994 og kom på en finfin 7. plass på de britiske singellistene. Oasis har siden debutsingelen Supersonic stadig klatret høyere og høyere på listene, og en topp 3-singel skulle vise seg og bare være et par måneder unna... Cigarettes And Alcohol-singelen er også den første Oasis-utgivelse til å inneholde en låt som ikke er skrevet av Noel (I Am The Walrus, Lennon/McCartney). Låta er forøvrig spilt inn i Clear Water Studios i Manchester, UK, 1994.
Musikkvideoen er spilt inn på Borderline Club i Charing Cross Road, London, 21. august 1994. Bandet skulle spille inn en liveaktig video for låta og inviterte fans til å delta. Fansen fikk slippe inn allerede under soundchecken før bandet gjorde noen mimeopptredener til Cigarettes And Alcohol. Etter at "jobben" var unnagjort, sa Liam at de skulle "gjøre noen låter". De tilstedeværende fikk se bandet framføre 10 låter, hvorav to av dem ikke var utgitt (Whatever og Listen Up), samt en elektrisk versjon av D'Yer Wanna Be A Spaceman?. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Musikkvideoen er regissert av Mark Szaszy, som også regisserte de to første videoene til Oasis.
Det finnes tre offisielle utgitte liveversjoner av Cigarettes And Alcohol på plate. I 1998 ga de ut 'Cigs' live fra G-MEX i Manchester 14. desember 1997 på Don't Go Away-singelen, og i 2000 på den offisielle liveplata Familiar To Millions spilt inn 21. juni 2000 på gamle Wembley Stadium. Den tredje litt mindre tilgjengelige liveversjonen er hentet fra Maine Road i Manchester 28.04.1996 og er utgitt på en live-singel/EP med tre låter som fulgte med VHS-utgaven av There And Then (1996).
Demoversjonen av låta ble først utgitt på en kassett som fulgte med NME i 1994, og i 2006 dukket den opp på en EP utgitt i forbindelse med Oasis' første samleplate, Stop The Clocks. EPen bar samme navn og inneholdt studioversjoner av Acquiesce og The Masterplan samt demoversjonen av 'Cigs' og en liveversjon av Some Might Say. Demoversjonen er mye seigere enn den endelige versjonen.
Kassetten som fulgte med NME:
Coverbildet til singelen er som vanlig tatt av Michael Spencer Jones (kreditert på singelcoveret som Mike Jones) og coveret er designet av Brian Cannon.
Cigarettes And Alcohol er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produsering av Owen Morris.
CIGARETTES AND ALCOHOL:
CIGARETTES AND ALCOHOL (live at G-Mex, Manchester on 14th December 1997):
CIGARETTES AND ALCOHOL (demo):
Til tross for at jeg er avholdsmann, så har dette alltid vært en av mine favorittlåter...
Cigarettes And Alcohol har blitt kalt en av de mest dekadente låtene som noen gang er skrevet, den inneholder referanser til den gode gamle klisjéen "sex, drugs & rock 'n' roll", og tekstforfatter Noel spør også om det er verdt å finne seg en jobb når det ikke er noe å jobbe for. Men samtidig kan man spore optimisme i denne teksten også. Refrenget går nemlig slik: "You could wait for a life time/to spend your days in the sunshine/You might as well do the white line/'cos when it comes on top/you gotta make it happen!". I mine ører betyr dette at man kan vente hele livet på det gode liv. Hvis man skal sitte på gjerdet så kan man like gjerne ty til den hvite stripa (altså kokain), for når alt kommer til alt så er det DU som må få det til å skje! Og han har så rett, så rett. Man kan ikke bare sitte på rævva og tro at man skal få alt i fanget. Og man må selv sørge for at det skjer. Akkurat det føler jeg beskriver holdninga til Noel. Han har alltid vært veldig målrettet og har jobbet utrolig hardt for å få bandet sitt opp blant de store. Ja, Oasis hadde selvsagt flaks med at nettopp Alan McGee var og så dem den skjebnesvangre kvelden i Glasgow i 1993, men veien til toppen har likevel vært et resultat av hard jobbing fra dag 1.
Både Alan McGee og Noel selv har uttalt noe sånt som at Cigarettes And Alcohol er "the greatest social comment anyone has made in the past 25 years". Noel sa i et intervju at tingenes tilstand i England tidlig på nittitallet ikke var så veldig oppløftende, og denne låta er et resultat av dette. Den beskriver det kidsa følte den gangen (og nå?).
Var det noe kjent med riffet i denne låta, synes du? Riffet er hentet fra T.Rex-låta Get It On (Bang A Gong), utgitt i 1971. Da Noel skrev denne låta, bodde han på en hybel og skrev låtene sine på el-gitar med forsterkeren skrudd på 10. En av de som bodde over han hadde kommet forbi da Noel sto og spilte T-Rex riffet for seg selv på max volum, og sa 'You're not gonna fucking write a song to that riff are you? That's fucking rubbish!', hvorpå Noel svarte: 'Listen fat arse, that's gonna be fucking amazing when it comes out!'. Jeg må si meg enig...
Cigarettes And Alcohol var også Oasis sin fjerde singel hentet fra Definitely Maybe. Den ble gitt ut 10. oktober 1994 og kom på en finfin 7. plass på de britiske singellistene. Oasis har siden debutsingelen Supersonic stadig klatret høyere og høyere på listene, og en topp 3-singel skulle vise seg og bare være et par måneder unna... Cigarettes And Alcohol-singelen er også den første Oasis-utgivelse til å inneholde en låt som ikke er skrevet av Noel (I Am The Walrus, Lennon/McCartney). Låta er forøvrig spilt inn i Clear Water Studios i Manchester, UK, 1994.
Musikkvideoen er spilt inn på Borderline Club i Charing Cross Road, London, 21. august 1994. Bandet skulle spille inn en liveaktig video for låta og inviterte fans til å delta. Fansen fikk slippe inn allerede under soundchecken før bandet gjorde noen mimeopptredener til Cigarettes And Alcohol. Etter at "jobben" var unnagjort, sa Liam at de skulle "gjøre noen låter". De tilstedeværende fikk se bandet framføre 10 låter, hvorav to av dem ikke var utgitt (Whatever og Listen Up), samt en elektrisk versjon av D'Yer Wanna Be A Spaceman?. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Musikkvideoen er regissert av Mark Szaszy, som også regisserte de to første videoene til Oasis.
Det finnes tre offisielle utgitte liveversjoner av Cigarettes And Alcohol på plate. I 1998 ga de ut 'Cigs' live fra G-MEX i Manchester 14. desember 1997 på Don't Go Away-singelen, og i 2000 på den offisielle liveplata Familiar To Millions spilt inn 21. juni 2000 på gamle Wembley Stadium. Den tredje litt mindre tilgjengelige liveversjonen er hentet fra Maine Road i Manchester 28.04.1996 og er utgitt på en live-singel/EP med tre låter som fulgte med VHS-utgaven av There And Then (1996).
Demoversjonen av låta ble først utgitt på en kassett som fulgte med NME i 1994, og i 2006 dukket den opp på en EP utgitt i forbindelse med Oasis' første samleplate, Stop The Clocks. EPen bar samme navn og inneholdt studioversjoner av Acquiesce og The Masterplan samt demoversjonen av 'Cigs' og en liveversjon av Some Might Say. Demoversjonen er mye seigere enn den endelige versjonen.
Kassetten som fulgte med NME:
Coverbildet til singelen er som vanlig tatt av Michael Spencer Jones (kreditert på singelcoveret som Mike Jones) og coveret er designet av Brian Cannon.
Cigarettes And Alcohol er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produsering av Owen Morris.
CIGARETTES AND ALCOHOL:
CIGARETTES AND ALCOHOL (live at G-Mex, Manchester on 14th December 1997):
CIGARETTES AND ALCOHOL (demo):
04.07.2009
Bring It On Down
Tilbake på rockesporet med denne drivende gode låta som føles som et spark i ballene hver gang man hører den. Oasis har mange rockelåter man kan spille luftgitar til, men kun en håndfull har et liknende sugende driv som Bring It On Down har! Energien er nærmest til å ta og føle på.
Man kan si hva man vil om Tony McCarroll, men trommingen hans på denne låta har jeg veldig sans for. Nå er det ikke selve det trommetekniske jeg gir meg ende over for, men det er sounden på trommene som er så fantastisk her (så sånn sett er det kanskje lydtekniker jeg skal takke?)! Faktisk digger jeg hele soundpakka på denne låta. Gitarene, bassen, vokalen... alt høres så utrolig tøft ut! Skulle nesten tro de har skrudd på noen knapper på miksepulten som ikke har blitt brukt ellers under innspillingen av Definitely Maybe. Ikke at DM ikke høres tøff ut altså, men det er noe ved denne låta som virker hakket tøffere. Eller skal vi si hardere?
Apropos Tony og hans tromming... Det var visst ikke bare bare for stakkars, lille Tony og spille inn Bring It On Down. Noel var ganske klar på hvordan han ville at introen skulle være, men Tony FIKK DET BARE IKKE TIL! Han prøvde og han prøvde, men det ville seg ikke... Det gikk faktisk så langt at Oasis bestemte seg for å leie inn en ekstern trommeslager til å håndtere stikkene på Bring It On Down, men ironisk nok fikk ikke han det til heller! Så var det at Bonehead dro Tony til siden og tok en liten peptalk. Tony ble veldig giret av dette, satt seg bak trommesettet og nailet det! Gratulerer. Det er nesten bizarrt å tenke på at denne mannen spiller på, ikke bare en av de beste debutplatene gjennom tidene, men på en av de beste rock 'n' roll-platene gjennom tidene! Lydtekniker Anjali Dutt sa det vi alle vet da hun på Definitely Maybe DVDen sa: "As we all know now, the drummer could not play... could not play then". Det var visst også under denne innspillingen at Noel virkelig fikk nok av Tony og hans udugelige tromming, men det skulle gå enda et drøyt år før han fikk fyken. Mer om dette seinere.
Tekstmessig er dette en av de Noel-låtene hvor teksten ikke betyr så mye, det er stort sett bare en samling av kule fraser som passer til en rockelåt (Noel: "you couldn't really write a love song on top of that [riff]"). Refrenget er ikke retta mot én spesiell person, men mot en som "alle" kjenner: "the uninvited guest who stays 'till the end", mens "the outcast" og "the underclass" er folk i samme situasjon som det gutta i Oasis en gang var, nemlig arbeidsledige. Den rareste tekstlinja i følge Noel, og jeg må nok si meg enig, er "my head's in a fish tank"...(??)
Bring It On Down er den siste låta som ble spilt inn til Definitely Maybe, og ble spilt inn i Eden Studio i Chiswick, UK. Den var på et tidlig stadie ment for å være deres første singel, men da Noel skrev Supersonic ble det raskt bestemt at den skulle bli første singel i stedet. Bring It On Down forble en albumlåt, men ble faktisk først utgitt i liveversjon som ekstraspor på Shakermaker-singelen. Den liveversjonen er spilt inn i 1993 på et radioprogram for BBC (usikker på hvilket). På starten av låta hører man Liam si på en noe tvilsom måte: "Good evening, Great Britain. Hello...". Dette er langt ifra den beste liveversjonen av Bring It On Down. Personlig synes jeg den var best live i 2005/06 med Zak Starkey på trommer. Han fikk til den rette sounden på trommene, og de spilte den generelt veldig tøft på den turnéen.
BRING IT ON DOWN:
BRING IT ON DOWN (live):
Man kan si hva man vil om Tony McCarroll, men trommingen hans på denne låta har jeg veldig sans for. Nå er det ikke selve det trommetekniske jeg gir meg ende over for, men det er sounden på trommene som er så fantastisk her (så sånn sett er det kanskje lydtekniker jeg skal takke?)! Faktisk digger jeg hele soundpakka på denne låta. Gitarene, bassen, vokalen... alt høres så utrolig tøft ut! Skulle nesten tro de har skrudd på noen knapper på miksepulten som ikke har blitt brukt ellers under innspillingen av Definitely Maybe. Ikke at DM ikke høres tøff ut altså, men det er noe ved denne låta som virker hakket tøffere. Eller skal vi si hardere?
Apropos Tony og hans tromming... Det var visst ikke bare bare for stakkars, lille Tony og spille inn Bring It On Down. Noel var ganske klar på hvordan han ville at introen skulle være, men Tony FIKK DET BARE IKKE TIL! Han prøvde og han prøvde, men det ville seg ikke... Det gikk faktisk så langt at Oasis bestemte seg for å leie inn en ekstern trommeslager til å håndtere stikkene på Bring It On Down, men ironisk nok fikk ikke han det til heller! Så var det at Bonehead dro Tony til siden og tok en liten peptalk. Tony ble veldig giret av dette, satt seg bak trommesettet og nailet det! Gratulerer. Det er nesten bizarrt å tenke på at denne mannen spiller på, ikke bare en av de beste debutplatene gjennom tidene, men på en av de beste rock 'n' roll-platene gjennom tidene! Lydtekniker Anjali Dutt sa det vi alle vet da hun på Definitely Maybe DVDen sa: "As we all know now, the drummer could not play... could not play then". Det var visst også under denne innspillingen at Noel virkelig fikk nok av Tony og hans udugelige tromming, men det skulle gå enda et drøyt år før han fikk fyken. Mer om dette seinere.
Tekstmessig er dette en av de Noel-låtene hvor teksten ikke betyr så mye, det er stort sett bare en samling av kule fraser som passer til en rockelåt (Noel: "you couldn't really write a love song on top of that [riff]"). Refrenget er ikke retta mot én spesiell person, men mot en som "alle" kjenner: "the uninvited guest who stays 'till the end", mens "the outcast" og "the underclass" er folk i samme situasjon som det gutta i Oasis en gang var, nemlig arbeidsledige. Den rareste tekstlinja i følge Noel, og jeg må nok si meg enig, er "my head's in a fish tank"...(??)
Bring It On Down er den siste låta som ble spilt inn til Definitely Maybe, og ble spilt inn i Eden Studio i Chiswick, UK. Den var på et tidlig stadie ment for å være deres første singel, men da Noel skrev Supersonic ble det raskt bestemt at den skulle bli første singel i stedet. Bring It On Down forble en albumlåt, men ble faktisk først utgitt i liveversjon som ekstraspor på Shakermaker-singelen. Den liveversjonen er spilt inn i 1993 på et radioprogram for BBC (usikker på hvilket). På starten av låta hører man Liam si på en noe tvilsom måte: "Good evening, Great Britain. Hello...". Dette er langt ifra den beste liveversjonen av Bring It On Down. Personlig synes jeg den var best live i 2005/06 med Zak Starkey på trommer. Han fikk til den rette sounden på trommene, og de spilte den generelt veldig tøft på den turnéen.
BRING IT ON DOWN:
BRING IT ON DOWN (live):
Sad Song
Denne nydelige perlen av en låt er ikke av de mest tilgjengelige Oasislåtene. Den er å finne på vinylutgaven av Definitely Maybe (1994) som spor 6, mellom Columbia og Supersonic, og på Don't Go Away singelen (1998) som kun er utgitt i Japan, samt som bonusspor på Definitely Maybe DVDen fra 2004. Det eksisterer også en nydelig liveversjon med Noel, Gem, Terry Kirkbride og et strykeensemble spilt inn 27. mars 2007 i Royal Albert Hall i London, men den versjonen er kun tilgjenglig via iTunes i UK og USA samt en eksklusiv CD som fulgte med engelske The Sunday Times tidligere i år. En annen liveversjon med kun Noel er å se og høre på den offisielle live-DVDen Live By The Sea (1995) Så, ja, den finnes på flere forskjellige Oasis-utgivelser (samt The Sunday Times CDen som strengt tatt er utgitt under Noel Gallagher med tittelen "The Dreams We Have As Children"), men det er ikke av de mest utbredte utgivelsene som ikke så mange andre enn hardcore-fansen har.
Det er nesten litt skam med tanke på kvaliteten på låta, men samtidig gjør det låta en smule eksklusiv og den blir for å regne som en liten skatt i den etterhvert så store Oasis-kista. Sad Song er uten tvil en av mine absolutte favoritter, og var ett av mange høydepunkt da jeg var så heldig å være tilstede på konserten i Royal Albert Hall i 2007.
Låta er innspilt trolig med bare Noel på vokal, 12-strenger og keyboards i et eller annet studio (usikker på hvor og når), men det kan være Bonehead som trakterer keyboardet som flyter i bakgrunnen på refrengene. Mot slutten får vi også servert linjen "Throwing it all away" med en noe unødvendig forvrengt vokal. Samtidig skaper det litt variasjon i avslutningen på låta når den samme linja repeteres flere ganger.
Ellers så er det en veldig fin tekst til denne låta. Det virker som et oppgjør med den travle hverdagen moderne mennesker har, og det at ingen ser ut til å bry seg. En litt forkortet utgave oversatt av undertegnede: "Vi som folk går bare rundt med hodene solid planta under jorda. Sola går opp og sola går ned, men når dagen er over så er alt det samme. Ingen sier det er galt, så det er heller ingen som spør. Kaster vi alt bort?". I siste vers tilbyr sangeren, altså Noel, seg å være den som strekker ut en hjelpende hånd, eller en trist sang i et ensomt sted. "Trenger du en skulder, så må du vite at det er ingenting jeg ikke ville ha gjort", er de trøstende ordene han kommer med før nytt refreng. Samfunnet er monotont, livet er kjedelig og ingen bryr seg. Er det rart man kunne trenge litt trøst eller ei hand og holde i innimellom?
På videoen hentet fra Definitely Maybe DVDen, ser vi diverse stillbilder av hovedsakelig Noel og Liam, men også av Bonehead, Guigsy og Tony. Alle bildene er trolig fra 1994, eventuelt tidlig 1995.
Sad Song er produsert av Owen Morris.
SAD SONG:
SAD SONG (live, Cliffs Pavillion, Southend, UK, 17. april 1995, aka Live By The Sea):
SAD SONG (live, Royal Albert Hall, London, UK, 27. mars 2007, amatøropptak)*:
*denne konserten er altså utgitt under "Noel Gallagher live at the Royal Albert Hall - The Dreams We Have As Children" i år, og jeg var der!!
Det er nesten litt skam med tanke på kvaliteten på låta, men samtidig gjør det låta en smule eksklusiv og den blir for å regne som en liten skatt i den etterhvert så store Oasis-kista. Sad Song er uten tvil en av mine absolutte favoritter, og var ett av mange høydepunkt da jeg var så heldig å være tilstede på konserten i Royal Albert Hall i 2007.
Låta er innspilt trolig med bare Noel på vokal, 12-strenger og keyboards i et eller annet studio (usikker på hvor og når), men det kan være Bonehead som trakterer keyboardet som flyter i bakgrunnen på refrengene. Mot slutten får vi også servert linjen "Throwing it all away" med en noe unødvendig forvrengt vokal. Samtidig skaper det litt variasjon i avslutningen på låta når den samme linja repeteres flere ganger.
Ellers så er det en veldig fin tekst til denne låta. Det virker som et oppgjør med den travle hverdagen moderne mennesker har, og det at ingen ser ut til å bry seg. En litt forkortet utgave oversatt av undertegnede: "Vi som folk går bare rundt med hodene solid planta under jorda. Sola går opp og sola går ned, men når dagen er over så er alt det samme. Ingen sier det er galt, så det er heller ingen som spør. Kaster vi alt bort?". I siste vers tilbyr sangeren, altså Noel, seg å være den som strekker ut en hjelpende hånd, eller en trist sang i et ensomt sted. "Trenger du en skulder, så må du vite at det er ingenting jeg ikke ville ha gjort", er de trøstende ordene han kommer med før nytt refreng. Samfunnet er monotont, livet er kjedelig og ingen bryr seg. Er det rart man kunne trenge litt trøst eller ei hand og holde i innimellom?
På videoen hentet fra Definitely Maybe DVDen, ser vi diverse stillbilder av hovedsakelig Noel og Liam, men også av Bonehead, Guigsy og Tony. Alle bildene er trolig fra 1994, eventuelt tidlig 1995.
Sad Song er produsert av Owen Morris.
SAD SONG:
SAD SONG (live, Cliffs Pavillion, Southend, UK, 17. april 1995, aka Live By The Sea):
SAD SONG (live, Royal Albert Hall, London, UK, 27. mars 2007, amatøropptak)*:
*denne konserten er altså utgitt under "Noel Gallagher live at the Royal Albert Hall - The Dreams We Have As Children" i år, og jeg var der!!
02.07.2009
Columbia
Dette er en meget viktig låt i Oasis sin historie, og er en fanfavoritt den dag i dag. Låta er forresten oppkalt etter et hotell Oasis bodde på.
Columbia er en av åtte låter som stammer fra Live Demonstration-kassetten (se D'Yer Wanna Be A Spaceman?), så den ble altså spilt inn i Dock Road, Liverpool, våren 1993. Teksten er også skrevet i Liverpool. Setningen "There we were/but now here we are" er i følge Noel typisk 'scouse'. Demoversjonen ble senere samme år trykket opp i 510 kopier på såkalt White Label 12" vinyl for å promotere bandet til journalister og radiostasjoner rundt omkring i Storbritannia. White Label vinylplater er hva det høres ut som; sorte 12" vinylplater med en hvit etikett limt på (se bildet under) med diverse info skrevet på etiketten, som for eksempel "Test Pressing", katalognummer, artistnavn og innspillingsdato. Utrolig, og overraskende, nok plukket BBC Radio 1 opp denne promoen og spilte den, i følge Creation Records sjef Alan McGee, rundt 20 ganger på radio de første to ukene. Dette må sies å være ganske uvanlig for en demolåt av et (hittil) nokså ukjent band. Men det er ingen tvil om at dette var med på å frembringe det som skulle bli starten på noe veldig stort. Da deres første kommersielle singel, Supersonic, ble sluppet 11. april 1994, så var det bare rett og rimelig å inkludere demoversjonen av Columbia som ekstraspor på singelen! White Label-promoen ble gjenutgitt i 2004 i forbindelse med 10-års jubileet til Definitely Maybe, og for å promotere jubileums-DVDen/dokumentaren.
Demoen til Columbia er veldig interessant og er nok den av Definitely Maybe demoene som skiller seg mest ut fra albumversjonen. Den starter med at Tony teller opp med hi-haten, så kommer det litt gitar og slidegitar før resten av bandet setter inn. Riffet som kommer før Liam begynner å synge er det samme som man er vant med fra albumversjonen. Sologitaren under vers og refreng er litt tydeligere enn på albumversjonen før vi får det velkjente riffet som kommer etter refrengene. Liam har også forskjellig effekt på vokalen på de to versjonene.
Etter andre refreng og "det velkjente riffet" synger Liam "this is confusion/am I confusing you" osv, mens Noel fortsetter soloen ved å gå opp på lysere toner og deretter litt dypere toner (registerskifte). I tillegg til Liams stemme hører man en veldig dyp annenstemme. Jeg ville tippe det er Noel, men det kan også høres ut som Bonehead! Etterhvert som soloen til Noel utvikler seg og låta går mot slutten hører man noe som kan høres ut som opptak fra TV/radio, eller kanskje det er vokal kjørt baklengs? Når bandet slutter å spille går vi over i noe som høres ut som Sør-Amerikansk folkesang, men jeg er ikke sikker på kilden her. Det hadde vært interessant og visst! Er det folkesang fra Colombia, mon tro? Ifølge Noel var bandet, og sikkert alle involverte, på syretrip den kvelden demoen ble spilt inn, noe som i grunn er lett å tenke seg...
Det er ikke lett å beskrive hvordan en sang høres ut på "papiret", men jeg prøver meg på albumversjonen også. Den starter med litt feedback som fader inn. De siste par sekundene før Tony teller inn låta (denne gang med trommestikkene sine), så kjøres volumet plutselig mye høyere opp. Tony starter med trommene sine, mens feedbacken fra gitaren til Noel fortsetter. Så slår Bonehead an tonen med barregrepene sine, mens det høres ut som om Noel leker seg med bottleneck. Bassen er også i gang. Så får vi det ene "velkjente riffet" som kommer før vokalen starter. Mens Liam synger vers og refreng (med hjelp av Noels glimrende harmoni på refrenget), så hører man mer til akkordene enn sologitaren. Hele albumversjonen er kort fortalt preget av mer gitar og mer støy enn det demoversjonen er. Ellers er oppbyggingen den samme, men sologitaren utvikler seg noe annerledes på outroen her enn på demoversjonen. Den dype annenstemmen er med fortsatt, men "TV-klippene" og det jeg mistenker for å være colombiansk folkesang er fjernet. I stedet får vi en forlenget outro med masse gitar og en forvrengt Liam som synger "come on, come on" og Noel (med flere?) som svarer "yeah, yeah, yeah" på en veldig Beatlesk måte. Albumversjonen er ca 50 sekunder lengre enn demoversjonen. Skal jeg kritisere den for noe, så måtte det være at den er kanskje nettopp 50 sekunder for lang. Men ellers er det en glimrende låt basert på kun tre akkorder og en uslåelig groove!
Som sagt i innledningen er Columbia en favoritt blant fansen, også på livekonsertene til Oasis. Den er også en livefavoritt innad i gruppa. Jeg vil kanskje si den har blitt stadig bedre med åra, og min favorittversjon er kanskje fra Glastonbury 2004 (hittil siste gangen den har blitt spilt live). De spiller den ganske likt hver gang, men som regel er introen forskjellig fra år til år (den har blitt spilt live i 1994, 95, 96, 2001, 02, 03 og 04). Uansett er den veldig, veldig bra! Det hender også den slutter litt annerledes. Sånn sett er kanskje liveversjonen fra Borderline i 1994, da bandet holdt en eksklusiv konsert for fansen i forbindelse med innspillingen av musikkvideoen til Cigarettes And Alcohol, meget interessant. Slutten er ganske annerledes og smått psykedelisk. Søk den opp på YouTube og hør! Den var også åpningslåta på Oasis sine største konserter noensinne, nemlig i Knebworth Park sommeren 1996 foran tilsammen 250 000 fans. Dette mener jeg var fullt fortjent med tanke på hvor viktig låta var for Oasis i starten, og sånn sett kan man si sirkelen for Columbia var sluttet.
Columbia er også utgitt live fra Glasgow 2001 som ekstraspor på Songbird (2003) og live fra Knebworth '96 som digital singel på iTunes (2008).
Albumversjonen er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produsering og mixing av Owen Morris.
COLUMBIA (white label demo):
COLUMBIA (live, Glasgow 2001):
COLUMBIA (live, Knebworth Park 1996)*:
*Jeg lyktes ikke å finne albumversjonen på YouTube, så da slenger jeg med den andre offisielle liveversjonen av låta i stedet. Dette var også første gangen jeg hørte Oasis live (direkte på P3), så sånn sett har jeg et spesielt forhold til akkurat denne liveversjonen siden Columbia var åpningslåta.
Columbia er en av åtte låter som stammer fra Live Demonstration-kassetten (se D'Yer Wanna Be A Spaceman?), så den ble altså spilt inn i Dock Road, Liverpool, våren 1993. Teksten er også skrevet i Liverpool. Setningen "There we were/but now here we are" er i følge Noel typisk 'scouse'. Demoversjonen ble senere samme år trykket opp i 510 kopier på såkalt White Label 12" vinyl for å promotere bandet til journalister og radiostasjoner rundt omkring i Storbritannia. White Label vinylplater er hva det høres ut som; sorte 12" vinylplater med en hvit etikett limt på (se bildet under) med diverse info skrevet på etiketten, som for eksempel "Test Pressing", katalognummer, artistnavn og innspillingsdato. Utrolig, og overraskende, nok plukket BBC Radio 1 opp denne promoen og spilte den, i følge Creation Records sjef Alan McGee, rundt 20 ganger på radio de første to ukene. Dette må sies å være ganske uvanlig for en demolåt av et (hittil) nokså ukjent band. Men det er ingen tvil om at dette var med på å frembringe det som skulle bli starten på noe veldig stort. Da deres første kommersielle singel, Supersonic, ble sluppet 11. april 1994, så var det bare rett og rimelig å inkludere demoversjonen av Columbia som ekstraspor på singelen! White Label-promoen ble gjenutgitt i 2004 i forbindelse med 10-års jubileet til Definitely Maybe, og for å promotere jubileums-DVDen/dokumentaren.
Demoen til Columbia er veldig interessant og er nok den av Definitely Maybe demoene som skiller seg mest ut fra albumversjonen. Den starter med at Tony teller opp med hi-haten, så kommer det litt gitar og slidegitar før resten av bandet setter inn. Riffet som kommer før Liam begynner å synge er det samme som man er vant med fra albumversjonen. Sologitaren under vers og refreng er litt tydeligere enn på albumversjonen før vi får det velkjente riffet som kommer etter refrengene. Liam har også forskjellig effekt på vokalen på de to versjonene.
Etter andre refreng og "det velkjente riffet" synger Liam "this is confusion/am I confusing you" osv, mens Noel fortsetter soloen ved å gå opp på lysere toner og deretter litt dypere toner (registerskifte). I tillegg til Liams stemme hører man en veldig dyp annenstemme. Jeg ville tippe det er Noel, men det kan også høres ut som Bonehead! Etterhvert som soloen til Noel utvikler seg og låta går mot slutten hører man noe som kan høres ut som opptak fra TV/radio, eller kanskje det er vokal kjørt baklengs? Når bandet slutter å spille går vi over i noe som høres ut som Sør-Amerikansk folkesang, men jeg er ikke sikker på kilden her. Det hadde vært interessant og visst! Er det folkesang fra Colombia, mon tro? Ifølge Noel var bandet, og sikkert alle involverte, på syretrip den kvelden demoen ble spilt inn, noe som i grunn er lett å tenke seg...
Det er ikke lett å beskrive hvordan en sang høres ut på "papiret", men jeg prøver meg på albumversjonen også. Den starter med litt feedback som fader inn. De siste par sekundene før Tony teller inn låta (denne gang med trommestikkene sine), så kjøres volumet plutselig mye høyere opp. Tony starter med trommene sine, mens feedbacken fra gitaren til Noel fortsetter. Så slår Bonehead an tonen med barregrepene sine, mens det høres ut som om Noel leker seg med bottleneck. Bassen er også i gang. Så får vi det ene "velkjente riffet" som kommer før vokalen starter. Mens Liam synger vers og refreng (med hjelp av Noels glimrende harmoni på refrenget), så hører man mer til akkordene enn sologitaren. Hele albumversjonen er kort fortalt preget av mer gitar og mer støy enn det demoversjonen er. Ellers er oppbyggingen den samme, men sologitaren utvikler seg noe annerledes på outroen her enn på demoversjonen. Den dype annenstemmen er med fortsatt, men "TV-klippene" og det jeg mistenker for å være colombiansk folkesang er fjernet. I stedet får vi en forlenget outro med masse gitar og en forvrengt Liam som synger "come on, come on" og Noel (med flere?) som svarer "yeah, yeah, yeah" på en veldig Beatlesk måte. Albumversjonen er ca 50 sekunder lengre enn demoversjonen. Skal jeg kritisere den for noe, så måtte det være at den er kanskje nettopp 50 sekunder for lang. Men ellers er det en glimrende låt basert på kun tre akkorder og en uslåelig groove!
Som sagt i innledningen er Columbia en favoritt blant fansen, også på livekonsertene til Oasis. Den er også en livefavoritt innad i gruppa. Jeg vil kanskje si den har blitt stadig bedre med åra, og min favorittversjon er kanskje fra Glastonbury 2004 (hittil siste gangen den har blitt spilt live). De spiller den ganske likt hver gang, men som regel er introen forskjellig fra år til år (den har blitt spilt live i 1994, 95, 96, 2001, 02, 03 og 04). Uansett er den veldig, veldig bra! Det hender også den slutter litt annerledes. Sånn sett er kanskje liveversjonen fra Borderline i 1994, da bandet holdt en eksklusiv konsert for fansen i forbindelse med innspillingen av musikkvideoen til Cigarettes And Alcohol, meget interessant. Slutten er ganske annerledes og smått psykedelisk. Søk den opp på YouTube og hør! Den var også åpningslåta på Oasis sine største konserter noensinne, nemlig i Knebworth Park sommeren 1996 foran tilsammen 250 000 fans. Dette mener jeg var fullt fortjent med tanke på hvor viktig låta var for Oasis i starten, og sånn sett kan man si sirkelen for Columbia var sluttet.
Columbia er også utgitt live fra Glasgow 2001 som ekstraspor på Songbird (2003) og live fra Knebworth '96 som digital singel på iTunes (2008).
Albumversjonen er produsert av Oasis og Mark Coyle med ytterligere produsering og mixing av Owen Morris.
COLUMBIA (white label demo):
COLUMBIA (live, Glasgow 2001):
COLUMBIA (live, Knebworth Park 1996)*:
*Jeg lyktes ikke å finne albumversjonen på YouTube, så da slenger jeg med den andre offisielle liveversjonen av låta i stedet. Dette var også første gangen jeg hørte Oasis live (direkte på P3), så sånn sett har jeg et spesielt forhold til akkurat denne liveversjonen siden Columbia var åpningslåta.
01.07.2009
Up In The Sky
Spor 4 på Definitely Maybe, og ikke en av mine personlige favoritter. Den er ikke like håpløs som Alive og I Will Believe, men den er fortsatt et av to svake innslag på debutplata (den andre kommer vi tilbake til). Jeg synes det er rart denne låta fant veien til Definitely Maybe, kanskje tidenes debutplate, når bandet satt på låter som Cloudburst, Listen Up og Fade Away. Jeg hadde glatt bytta ut Up In The Sky med en av disse.
Låta har et fint driv, men jeg synes likevel ikke melodien er sterk nok i lengda. Ei heller teksten, som er et kjedelig nødrim jeg helst vil glemme, men jeg gjengir det likevel her for mine kjære lesere (sky/fly/high, tree/me/be, crown/sound/down...). Teksten er, til tross for dette, et spark til det Noel kaller for "establishment people" (Monty Python ville nok kalt de samme folka "upper class twits"). Disse elitefolkene ante virkelig ikke hvordan vanlige folk bodde i England på denne tiden og hva folk hadde gjort for landet. "It was quite an angry song to play a happy tune", husker Noel i den offisielle Definitely Maybe-dokumentaren.
Jeg forkaster likevel ikke hele låta, og synes refrenget ("You'll need assistance with the things that you/Have never ever seen" osv) er ganske bra.
Jeg har alltid lurt på hva siste setningen i refrenget skulle bety ("How does it feel/When you're inside me?").
Noel har uttalt at Up In The Sky er influert av The Beatles' Rain og Paperback Writer, og at de hørte svært mye på Revolver-plata rundt denne tida. Det er spesielt de høye tonene ("...when you're inSIDE me") som henviser til disse låtene, og muligens riffet (Paperback Writer).
Up In The Sky er ikke utgitt på singel, men det finnes en akustisk versjon med Noel på vokal og bottleneck på b-siden til Live Forever. Det eksisterer også en tilsvarende akustisk versjon med Liam på vokal og en elektrisk demoversjon som jeg personlig synes overgår den offisielle versjonen. Den var fast på livesettet så lenge Tony var med i bandet, altså til april 1995. I oktober '95 ble den innlemmet på slutten av Round Are Way som en slags medley, og slik forble det fram til slutten av turnéen i 1996. Siden har verken Up In The Sky eller Round Are Way blitt spilt live.
Det tok sin tid, men jeg liker faktisk den offisielle akustiske versjonen av Up In The Sky bedre og bedre. På grunn av flaskehalsen til Noel, så får den en mer psykedelisk 'feel'. Det er nettopp det jeg savner ved den offisielle elektriske versjonen. Den burde vært mer psykedelisk produsert!
UP IN THE SKY:
UP IN THE SKY (acoustic):
UP IN THE SKY (demo):
Låta har et fint driv, men jeg synes likevel ikke melodien er sterk nok i lengda. Ei heller teksten, som er et kjedelig nødrim jeg helst vil glemme, men jeg gjengir det likevel her for mine kjære lesere (sky/fly/high, tree/me/be, crown/sound/down...). Teksten er, til tross for dette, et spark til det Noel kaller for "establishment people" (Monty Python ville nok kalt de samme folka "upper class twits"). Disse elitefolkene ante virkelig ikke hvordan vanlige folk bodde i England på denne tiden og hva folk hadde gjort for landet. "It was quite an angry song to play a happy tune", husker Noel i den offisielle Definitely Maybe-dokumentaren.
Jeg forkaster likevel ikke hele låta, og synes refrenget ("You'll need assistance with the things that you/Have never ever seen" osv) er ganske bra.
Jeg har alltid lurt på hva siste setningen i refrenget skulle bety ("How does it feel/When you're inside me?").
Noel har uttalt at Up In The Sky er influert av The Beatles' Rain og Paperback Writer, og at de hørte svært mye på Revolver-plata rundt denne tida. Det er spesielt de høye tonene ("...when you're inSIDE me") som henviser til disse låtene, og muligens riffet (Paperback Writer).
Up In The Sky er ikke utgitt på singel, men det finnes en akustisk versjon med Noel på vokal og bottleneck på b-siden til Live Forever. Det eksisterer også en tilsvarende akustisk versjon med Liam på vokal og en elektrisk demoversjon som jeg personlig synes overgår den offisielle versjonen. Den var fast på livesettet så lenge Tony var med i bandet, altså til april 1995. I oktober '95 ble den innlemmet på slutten av Round Are Way som en slags medley, og slik forble det fram til slutten av turnéen i 1996. Siden har verken Up In The Sky eller Round Are Way blitt spilt live.
Det tok sin tid, men jeg liker faktisk den offisielle akustiske versjonen av Up In The Sky bedre og bedre. På grunn av flaskehalsen til Noel, så får den en mer psykedelisk 'feel'. Det er nettopp det jeg savner ved den offisielle elektriske versjonen. Den burde vært mer psykedelisk produsert!
UP IN THE SKY:
UP IN THE SKY (acoustic):
UP IN THE SKY (demo):
Abonner på:
Innlegg (Atom)